Jeg er på besøk og hjelper min gamle tante med innkomne postfakturaer. Trondheim kommunes gebyrer og eiendomsskatt vekker spesiell interesse. Øverst i fakturabeskrivelsen står det feiegebyr. Terminbeløpet er oppgitt til 82,50 kroner og årsbeløpet på 328,80.
Jeg kan huske at en feier var innom henne i ti minutters tid for 3–4 år siden. Før dette kan vi ikke minnes sist gang en feier kom. Ett eneste feiebesøk altså, på antakelig minst ti år. Rask hoderegning forteller meg dermed at gammel-tanta mi har betalt rundt 300 kroner per år i ti år - det utgjør 3000 kroner.
Ettersom feierens besøk var ferdig på ca. ti minutter, betyr dette at timebetalingen for feiing, som Trondheim kommune opererer med - nærmest i det skjulte - i praksis er på 3000 kroner x 6 = 18 000 kroner! Til sammenligning er timelønnen til en lærer, som for øyeblikket er i streik på grunn av dårlig betaling, på ca. 300 kroner.
I lov om pristiltak av 11. juni 1993 står det blant annet: «Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelige…..».
Jeg kan ikke forstå annet enn at den prisen kommunen krever tanta mi for, er urimelig - og dermed forbudt. Videre beordrer loven at det urimelige kravet må opphøre. Idet jeg gir gammeltanta en klem før jeg går, spør jeg hva hun ønsker seg til 95-årsdagen i neste måned? «Penger!»
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe