Hvilke tanker gjør du deg om fremtiden? Som ung voksen har jeg mange tanker om årene som kommer. Pensjon er bare én av mine bekymringer.
Mandag fortalte Adresseavisen om Natasha (29) og Martin (23) som allerede har startet med å spare til pensjon. Mens Natasha sparer for å sikre seg selv og sine barn bedre vilkår, sparer Martin for å kunne reise og være fri. Stortingsrepresentant Lars Haltbrekken fra SV mener at pensjon ikke skal bli den enkelte sitt ansvar. Han frykter det vil føre til store klasseskiller.
Som de fleste, har jeg et ønske om en god pensjonisttilværelse hvor jeg kan reise, sove lenge, gjøre hva jeg vil og være økonomisk uavhengig. Hvor reelt er dette, egentlig? Tall fra Finans Norge viser at antallet unge fra 18 til 29 år med individuell pensjonssparing har firedoblet seg fra 2017 til 2021. Klasseskillene følger oss fra vugge til grav.
Den dagen Natasha, Martin og jeg skal gå av med pensjon, vil vår tilværelse mest sannsynlig styres etter om vi har spart til pensjonisttilværelsen eller ikke. De som har mulighet til å spare, vil gå seirende ut. De av oss som derimot ikke får til å spare, vil tape. Og voilá! Der har vi klasseskille i praksis – om lag 40 år før vi går av med pensjon.
– Noe er fundamentalt feil når folk må spare til egen pensjon
Som helsefagarbeider i 80 prosent stilling vil nok ikke pensjonen min bli noe å rope hurra for. I takt med at vi lever lenger, må vi også finne oss i å arbeide lenger. For mange vil det gå bra, mens for andre er det et dårlig alternativ. Tall fra pensjonsleverandøren KLP viser at gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere var 57 år i 2017. Ikke fordi sykepleiere har en luksuriøs tilværelse med overflod av penger, men fordi yrket medfører psykiske og fysiske belastninger. Dette er nok en virkelighet for mange som arbeider innenfor kvinnedominert sektor.
Ved utgangen av 2021, var 12,5 prosent av kvinnene og 8,5 prosent av mennene ufør. Kvinner har også høyere sykefravær enn menn. Det er derfor ikke så vanskelig å fastslå at vi som arbeider i kvinnedominert sektor ikke har oddsen med oss når det gjelder å stå løpet helt ut. Selv om det er vanskelig å spå fremtiden, tror jeg vi kan slå fast at vi ikke ender opp som pensjonsvinnere. Pensjonsalderen vil gå opp, og vårt eneste håp er at det vil bli en egen ordning for sliterne.
I Fagforbundets ungdomsbarometer fra 2021, forteller hver tredje ungdom i aldersgruppen 16 til 25 år at de er bekymret for fremtiden. Ungdomsbarometeret, som ble gjennomført av Fafo blant 12.000 unge i alderen 16 til 25 år, viser også at unge har mindre tillit til andre mennesker og samfunnsinstitusjoner, sammenlignet med tall fra 2017.
I en undersøkelse gjennomført av Opinion på vegne av NHO, er over halvparten av de spurte bekymret for at deres generasjon får det dårligere enn tidligere generasjoner.
Vi lever i en velferdsstat hvor vi gir etter evne og får etter behov. Det er som en eneste stor dugnad, hvor vi bidrar til at alt skal gå rundt. Vi er vant til at velferdsstaten er der når vi trenger den. I årene som kommer vil vi bli færre yrkesaktive, flere vil få behov for velferdstjenester og kravene til kvaliteten på tjenestene vil skyte i været. Det handler ikke bare om at vi krever høyere standard, men det handler også om at behovene blir mer komplekse.
Det vil derfor bli tøft for mange av oss den dagen samfunnet må ta den vanskelige samtalen om å begrense velferden vi har lært oss å sette pris på. Det som vi i dag tar som en selvfølge at det offentlige bidrar med i dagens samfunn, vil neppe være en selvfølge om noen år. Jeg tror ikke at vårt nåværende velferdsnivå er bærekraftig. Det må komme en dag hvor vi begynner å snakke om grenser for velferd. Jo raskere vi gjør det, jo raskere vil vi kunne ta grep. Kanskje vil noe av klasseskillet jevnes ut, men jeg er redd for at det kommer til å være med oss – hele veien fra vugge til grav.
Adresseavisen inviterer til frokostmøte med Une Bastholm og Espen Aleksander Jørgensen fredag 28. oktober: Jobb og barn. Hvordan få livet til å gå opp?