Grensene mellom skjønnlitteratur og fadermord blir stadig mer uklare. Karakterdrap på virkelige personer blir bejublet fordi det står «roman» på omslaget.

For tre år siden ga Herbjørg Wassmo ut boken «Disse øyeblikk». I teksten forteller den litterære figuren Herbjørg om hvordan hun ønsker faren død, spist av mus og andre smågnagere, mygg og spyflue. Hun ber til Vår Herre at han må ta overgriperen: «Fjern ham! Nå! Vær så snill». I intervjuer rundt lanseringen av boken fortalte forfatteren Herbjørg om hvordan også hun i ungdommen ønsket å ta livet av sin far. De to herbjørgene hadde altså helt sammenfallende opplevelser og parallelle ønsker.

På omslaget står det at boken er en roman. Store Norske Leksikon definerer en roman som en fiksjon, og presiserer at det vil si ”at den er oppdiktet og hører til skjønnlitteraturen, ikke til sakprosaen”.

Adresseavisens kommentator mener Aftenpostens jakt på forholdet mellom liv og litteratur i Vigdis Hjorths siste roman har fått en interessant kulturdebatt til å spore stygt av.

På Gyldendals nettsider blir «Disse øyeblikk» derimot kalt en «sterk selvbiografisk beretning». Herbjørg Wassmo sa i et intervju med Dagsavisen at «jeg fikk behov for å få en større plass i fortellingen». Jeg – ikke den litterære figuren Herbjørg. Det diktes selvsagt friskt i de fleste selvbiografier, men de utgis sjelden som romaner.

Med denne bevisste sjangerforvirringen forsøker forfattere og forlag å rydde seg et etikkfritt reservat. I skjønnlitteraturen finnes ikke noe personvern, verken for levende eller døde. Dikteren står fritt til å bruke andre mennesker som råmateriale, også de gjenkjennelige. Gjorde ikke Dante det samme? Agnar Mykle? Er ikke hele verden enig om at Knausgårds kunst er viktigere enn den fordrukne faren hans? Selvfølgelig bruker forfatterne virkelige personer, hva er det dere maser etter?

Denne gang var det Aftenpostens litteraturanmelder Ingunn Økland som startet maset. I en kommentar sist helg skrev hun at forfatternes fråtsing i selvbiografiske familiekonflikter «gir en tvilsom litteratur og en unnvikende litteraturkritikk». Straks meldte det seg en parnassets hærskare som lovpriste den dikteriske frihet og forbannet Øklands trangsyn.

Hos dikteren ligger det moralske kjernepunktet, skrev Dagbladets Fredrik Wandrup. «Til sjuende og sist dreier det seg om forfatternes samvittighet, og den er de helt alene om». Med andre ord: Dette er litteratur! Ligg unna, alle dere moralsk og litterært inkompetente!

Les også Anne B.Ragde om Hjorth-saken: «Selvsensur er døden»

På reportasjeplass viste Aftenposten at Vigdis Hjorth åpenbart hadde brukt sin egen fars begravelse når hun beskrev begravelsen til romanens overgriper. Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker i Morgenbladet, sier til Klassekampen at Aftenposten bedriver både hodeløs og kulturløs journalistikk når de leter «etter virkelighetsforelegg i romaner på denne måten».

Hjort har i intervjuer sagt at boken «tar utgangspunkt i ting hun selv har opplevd». Wassmo har sagt at hennes beskrivelse av seg selv som incestoffer er en «helt annen type ærlighet». Knausgård sa før lanseringen av «Min kamp» at han ville skrive «så autentisk som mulig». Bokmålsordboka definerer autentisk som «fullt ut ekte og pålitelig». Så hva er da disse bøkene? Fullt ut pålitelige beskrivelser av virkelige hendelser og mennesker, fri diktning eller en blanding? Hva er i så fall blandingsforholdet?

Litteratene smetter ut og inn av ordtåken som det passer dem. I lanseringen gir det ekstra tyngde å invitere leserne til å tenke at alkoholismen, de seksuelle overgrepene og volden er autentisk. Men når noen peker på at hele vårt rettsvesen og vår allment aksepterte etikk gir den angrepne rett til å forsvare seg, trekker forfatterne og deres væpnere seg inn i tåken og mumler om kunstens frihet.

Les også debattinnlegget: «Min kone er ikke syk. Hun er bare gravid»

Da Bergens Tidendes daværende kulturredaktør, Jan H. Landro, i 2009 beskyldte Knausgård for å være kynisk og ufølsom, sa Knausgårds forlagsredaktør, Geir Berdahl, at «de etiske grensene for hva som kunne skrives om andre personer i romanen ble nøye vurdert før utgivelsen». Han lot altså ikke forfatterens samvittighet være helt alene om vurderingen.

Disse andre personene som Berdahl viser til, er selvsagt ikke fiktive. For litterære figurer finnes det ingen etiske grenser. Oktober forlag vurderte etikken i «Min kamp» fordi Knausgård skrev om virkelige personer. Men fordi formen er skjønnlitterær har vi ingen mulighet til å vite om han snakker sant om dem. For alt vi vet kan Knausgård selv være en overgriper mot sine personers omdømme og ettermæle.

I en tilsvarende debatt i 2013, de kommer vanligvis med tre års mellomrom, skrev Ivo de Figueiredo i Morgenbladet at det forekommer forbausende få etiske overtramp i litteraturen. Dessuten var de mest kontroversielle bøkene blitt «forsvarlig håndtert av den alminnelige kritiske offentlighet», mente han.

Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.

Denne håndteringen foregikk stort sett gjennom kritisk journalistikk, offentligheten kan jo ikke godt skrive motromaner. Det var i avisspaltene og i NRK kritikken mot Knausgård ble formulert. Det er også her diskusjonen om Wassmo, Hjort, Hanne Ørstavik og andre virkelighetsnære romanforfattere må foregå. Pressen må ha rett til å benytte seg av sin frihet til å være det milde ljos som viser vei gjennom litteraturens skoddeheim.

Kanskje er alt Knausgård har skrevet om familie, lærere og andre gjenkjennelige personer den rene, skjære sannhet, i den grad noe slikt finnes. Kanskje har Herbjørg Wassmo opplevd alt bokens Herbjørg har gått gjennom. Men det kan vi ikke vite uten å undersøke. Velger forfatterne å legge seg tett opp til virkeligheten, må de finne seg i at virkeligheten trenger seg tett på dem.

Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Følg på twitter.com/svelle