Heller en nasjon som går i folketog for å hylle seg selv, enn et som drar i felttog mot andre.
Alle reisehåndbøker om Norge mangler et vesentlig innslag; en beskrivelse av det vakre innslag i 17. mai-feiringen som kalles Folketoget, Borgertoget eller Hovedprosesjonen. Barnetoget opp Karl Johan er sikkert et fagert skue, i hvert fall for dem som har råd til å leie balkong på Grand Hotel, men for oss fra byer med rikere tradisjoner, er dagens høydepunkt utvilsomt synet av sivilsamfunnet i bevegelse.
LES OGSÅ: Gardermoen åpner egen 17-maisluse for bunadsfolket
Disse kilometerlange togene av idrettslag og dansere, interesseforeninger og sangere er levende bilder av et Norge i forandring. Mens vi venter på en antropologisk studie av hva endringene i folketogenes sammensetning sier om utviklingen av det norske samfunnet, kan jeg tilby en uakademisk, personlig analyse:
Store deler av den norske befolkning er til enhver tid opptatt med å bære den resterende del på båre. Der hvor andre land viser fram sine tanks og kanoner, paraderer nordmennene stolt sine ambulanser og hjelpekorps. Den stolthet franskmenn føler over ærerike slag, utløses hos nordmenn ved synet av en pent spjelket fot eller en fagmessig pålagt kompress.
LES OGSÅ: Det trenger ikke koste bunadsskjorta
Aldringsprosessen ser ut til å være svært kjønnsbestemt. Mens eldre kvinner defilerer stille under sanitetsforeningens fane, får mannen åpenbart en uimotståelig trang til å synge i kor når andre lyster svinner hen.
For å synge i norsk mannskor må man være villig til å kle seg ut i sjakett og stråhatt og spille på kazoo, tiltak som åpenbart skal trekke oppmerksomheten bort fra sangen, som vel er. Mannskorene fremfører erotisk stimulerende verk som «Rett som ørnen stiger», antakelig i håp om at andre ting skal følge etter. Den norske religiøsiteten er ikke representert i folketoget, bortsett fra en stor gruppe fra Karisma senter som forsøker å overbevise tilskuerne om at hvis du er kristen kan du hoppe og smile samtidig. Det ser ut som et Herrens houseparty når gospelrocken runger fra lastebilen. Transen brer seg bakover i toget helt til den stoppes av Jernbanens Musikkorps, som synes upåvirkelige av ekstase.
LES OGSÅ: Fare forgråvær 17.mai
Og så er det ufattelig mange speidere i Norge. Hvem skulle tro at det er så vanskelig å finne fram i et såpass oversiktlig land, at annenhver nordmann må ha stifinnermerke og høy kompasskompetanse?
Noe av det ovenstående skrev jeg i mai 2000. En halv generasjon senere har folketoget i Stavanger fremdeles dobbelt så mange innslag som barnetoget, og speiderne hindrer fortsatt framdriften fordi de skal steke pølser underveis. Men blant de gamle sliterne, bystyret og Frelsesarmeens hornorkester, er det synlige tegn på at Norge i 2017 er annerledes enn Norge i 2000. Her er Thai buddhistsamfunn, Rogaland litauisk forening, Indian Society of Rogaland og Skeiv Ungdom. De ere en nasjon, de med.
Det åndelige behovet blir nå ivaretatt av God’s Grace Menighet, og fotballklubbene har fått følge av Stavanger Capoeira klubb, Oil City rollers og Stavanger Storm Lacrosseklubb. De amerikanske squaredanserne som kom med oljen, ser ut til å ha gitt seg. Det er kanskje like greit, de siste årene var de så square at det bare var stivelsen i skjørtene som holdt dem oppreist. Lignende utvikling har det sikkert vært i Trondheim og Kristiansand, ja kanskje til og med i Bergen, hvor forandring ellers strider mot byens genetiske kode. Men vi mistet jo ikke nasjonaldagen på veien, gjorde vi vel? Gleden over alt dagen symboliserer er vel ikke blitt mindre av at togene er blitt mer eksotiske?
LES OGSÅ: Tiltalte har begått journalistikk
Kulturministerens kamp for brunosten og Senterpartiets fremgang til tross, mye tyder på at vi ikke bare er oss selv nok. Kampen mot utenlandske flagg på den norske nasjonaldagen har stilnet. Unger som vil vise at det går an å være norsk og fransk samtidig, får gå i fred med trikoloren påført en norsk sløyfe. Dette lille frontavsnittet i verdikampen har foreløpig endt med seier for den trygge formen for nasjonalisme; den som tåler de andre.
Europa og Trumpistan herjes for tiden av det motsatte, av en ekskluderende nasjonalisme som er så usikker på egen styrke at den må beskyttes bak piggtråd, murer og innreiseforbud. Det er en alvorlig kortslutning å tro at vi slutter oss til de rådende stemninger i Ungarn og Polen når vi nå henter fram bunaden og stryker de utallige flaggene som skal pynte alt fra balkongkasser til bilpanser.
Svenske kommentatorer har gjentatte ganger demonstrert at de ikke ser forskjell på den nasjonalismen som manes frem av autoritære ledere som trenger ytre fiender, og den nasjonalfølelsen som har vokst fram nedenfra, og som derfor er ekspanderende og inkluderende. Dagens norske samfunn, etter sigende det lykkeligste i verden, er ennå preget av stor tillit fordi vi har våget å invitere stadig nye grupper med i folketoget, nå sist de skeive og de svarte.
Før andre verdenskrig gikk arbeiderklassen i egne tog, om de i det hele tatt feiret dagen. Deres dag, 16 dager tidligere, var preget av røde flagg, uten kors. Fem års okkupasjon fjernet på langt nær alle motsetningene i det norske samfunn, men svekket mange nok til at alle kunne samles om det samme nasjonale symbolet og gå i det samme toget for det samme idrettslaget.
Togene er selvsagt ikke representative, liksom idyllen i barnetoget ikke viser den fulle sannhet om norsk barndom. Men de er uttrykk for kraften i et velfungerende sivilsamfunn, der mennesker som i utgangspunktet er fremmede for hverandre, finner sammen og skaper fellesskap, enten det er for å spille janitsjarmusikk, være natteravn eller spjelke brukne leggbein. Også i år dropper vi militærparadene på nasjonaldagen. I stedet lar vi vårt sosiale og kulturelle heimevern paradere forbi. Det kjennes trygt.