Kyra Andrea Bjerke Elev ved Byåsen videregående skole

Hvert minutt tar en mann sitt eget liv.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Denne teksten ble først publisert i Bergens Tidende!

Herman er en vanlig gutt, han har en god del venner, liker å spille fotball og fester i helgene. Og på søndager spiser han middag med familien.

Herman er en av de morsomste guttene å være rundt – og en skikkelig god venn. Posisjonen hans på banen er keeper, og han har mye på sine skuldre under kamp. Men det er ikke bare posisjonen hans på banen som gjør at han har mye på sine skuldre.

Herman har en hemmelighet. En egen kamp. På banen der Herman er alene, er ikke gresset grønt, det er tunge skyer fylt av regn og tåke overalt. Herman får ikke sove, han vil forsvinne, har vondt, er sliten, lei og makter ikke mer.

Og i dag er Herman en del av statistikken. Han tok sitt eget liv. På verdensbasis tar cirka 525.000 menn livet sitt løpet av et år. Det vil si cirka 1440 menn hver eneste dag.

Det vil si 60 menn i timen. Det vil si en mann i minuttet. Langt over halvparten av alle selvmord er menn.

Regjeringen er fullt klar over denne syke statistikken, men har ikke de riktige løsningene. September er måneden for forebygging av selvmord, men hvorfor var det ikke noe opplegg rundt forebygging?

FHI registrerte 658 selvmord i fjor, deriblant 482 menn. Vi hørte på FHI under pandemien, men hvorfor ikke nå? Hver sak er forskjellig. Hver historie er unik. Jeg er ingen ekspert i menns psykiske helse, men kanskje det er på tide at vi søker andre svar, finner nye løsninger.

Jeg er redd. Redd for at det bare vil bli flere og flere gutter som havner i den samme statistikken som Herman gjorde.

Ut fra alt det vi vet, er det klart at vi står overfor en pandemi som blir oversett, glemt, men som fortsetter å vokse. Hvor mange må dø før vi handler? Hvor mange kamper må kjempes alene?

På lik linje som at du kanskje kjenner noen som har hatt korona, kan du kjenne til en mann eller gutt som har tatt sitt eget liv. Det gjør i hvert fall jeg. Og det gjør sikkert du også, om du tenker etter.

Vi må få inn psykisk helse som et fag i grunnskolen, eller iallfall noe som opplyses om. Fordi det er et problem. Det må læres måter å håndtere nye, tunge og vanskelige følelser på. Og om hvor viktig det er at alle kan bli sett, få tilrettelegging og bli hørt. Men dette er ikke noe alle klarer å lære av seg selv når disse problemene holdes skjult.

Noen mener psykisk helse er tull, men er det tull når det rammer en du kjenner? Livet til menn og gutter er verdt å forsøke å investere i. For alle vil mye heller ha en gråtende mann på sine skuldre enn en mann to meter under bakken.

Hjemme hos Herman i dag er det stille. Broren til Herman sin dør er alltid låst, og han spiller høy musikk til enhver tid. Han er lei av å høre foreldrene sine gråte.

Alle bilder av Herman er samlet på et bord i stuen, stuen som en gang var fylt av fine lørdagskvelder og latter. Stuen har ikke blitt brukt på flere måneder. Herman sin familie kunne ikke se hva han følte inni seg.

Herman sine venner kunne aldri sett for seg at dette skulle skje. Det har vært en tøff tid for vennegjengen, og hverdagen er fylt med tomhet og spørsmål.

De har lært om algebra på skolen, men ikke hvordan de håndterer sorg og krisesituasjoner. Korthuset ramler, og hjem blir ødelagt.

Så regjeringen, er det ikke på tide og ta denne statistikken på alvor også? Hvem som helst kan ha hemmeligheten Herman gjemte inni seg. Hvem som helst kan kjempe en kamp ingen ser. Dette kunne skjedd med hvem som helst.

Hvor mange fortvilte etterlatte skal leve med en evig sorg? Hvor mange tomme stuer og hverdager skal bli ødelagt? Hvor mange Hermann-er skal til? Før dette blir tatt på alvor.

Du som leser dette, neste gang du ser en mann eller en gutt, si at du er der for dem. Spør hvordan de har det, og tål svaret. Det koster så lite, men kan bety så mye.

Historien om Herman er basert på flere ulike personer.