Russlands krig i Ukraina har splittet familier og venner. Jeg, som er født og oppvokst i Russland, kjenner også på splittelse inni meg selv.
Mitt forhold til det russiske har slått sprekker. Med krigen begynte det russiske å fortone seg for meg som noe råttent og jævlig. Det å bli kalt «russer» kjentes plutselig som en fornærmelse. Jeg nektet å snakke russisk med min sønn utenfor husets fire vegger. Jeg skjemtes over å ha det russiske som en del av min identitet.
Russland har for meg alltid vært dramatisk. Det har alltid spilt på noen bortgjemte strenger i sjela mi, strenger som ligger ellers uberørt. Og det er ikke bare fine rene toner som ble brakt fram. De gangene jeg dro på familiebesøk, fikk jeg kjenne på både storslagenhet, raushet og råskap som jeg ikke fant fram med samme letthet i Norge. Men også dystre følelser dukket opp: Frykt, hjelpeløshet og raseri. Med krigen kom disse mørke følelsene med fornyet styrke. Det var som om en avgrunn åpnet seg ved min side, og en ekkel rå trekk kom fra den.
Er ytringsfriheten død i Russland?
Sammen med mange andre ble jeg sjokkert over å oppdage hvor mange russere som faktisk støttet Putins krig. De fantes også i min omgangskrets, blant folk som jeg ellers opplevde som fornuftige. Det var smertefullt å innse at krigen fant støtte ikke bare hos hardbarkede putinister og nasjonalister, men også hos helt vanlige folk.
Det oppstår splittelse mellom de som støtter krigen og de som er imot den; mellom foreldre og barn, søsken, ektefolk. I dokumentarfilmen «Broken Ties» intervjuer journalisten Andrej Losjak sju familier der medlemmene har havnet på to forskjellige sider av krigen. En av mødrene innrømmer at hun på et tidspunkt ville ta livet av sin egen sønn, fordi han protesterte mot krigen. For henne var han en forræder.
Denne russiske patriotismen som ofte grenser mot selvutslettelse, henger igjen fra sovjettiden. Sovjetmennesket ble oppdratt til å dø for fedrelandet. Mennesker var bare små skruer og tannhjul i det store statsmaskineriet. De kunne, og måtte, ofres for Moder Russland. Den samme dehumaniseringen finnes i Putins Russland. Putin vil nå mobilisere 300 000 menn. De sendes ut i krigen uten opplæring, uten tilgang til ordentlig medisinsk hjelp. Disse mennene er kanonføde, ment for å tette hull i frontlinjen.
Propaganda, fravær av kritisk tenkning, vold, selvoppofrelse, underkuelse og autoritetsfrykt – alt dette finnes i Russland. Det er smertefullt og skamfullt å se disse sidene ved det russiske, særlig fordi jeg selv fikk oppleve mye av dette. Undertrykkelse, vold og propaganda var en del av min russiske oppvekst. Som barn lærte vi ikke hvordan vi skulle tenke selv og stille spørsmål. Vi lærte at onkel Stalin var en god mann og at det å ofre sitt liv for Moder Russland var den største heltebragden.
Det finnes noe mørkt og destruktivt ved det russiske, og det hjelper ikke å se motsatt vei og late som om det ikke er der. Da jeg var barn og var mørkeredd, laget jeg en lek. I totalt mørke gikk jeg alene gjennom leiligheten vår, fra inngangsdøra og til den bakerste veggen i det bakerste rommet. Jeg måtte gå rolig, ikke springe. Gå helt til den bakerste veggen, berøre den og gå like rolig tilbake. Da jeg igjen sto ved inngangsdøra, slo jeg på lyset, rom for rom, og gjorde det lyst og hyggelig.
Det var viktig for meg å gå inn i mørket og møte min frykt. På samme måte stiger jeg nå inn og møter det uhyggelige ved min russiske bakgrunn. Jeg går inn i mørket, helt til den bakerste veggen og berører den. Men jeg passer på å komme tilbake og skru på lyset. For det russiske har også en annen side, der det finnes godhet, rebellskap, medlidenhet og mot. For meg er det viktig å se også denne siden.
Krigen i Ukraina: Omsorg som motstandsbevegelse
Jeg ser de russerne som står imot krigen og hjelper krigens og regimets ofre. Nobelprisvinnende journalist Dmitrij Muratov har auksjonert bort sin fredsprismedalje. For den fikk han en milliard norske kroner, som han donerte til ukrainske flyktninger. Flere russiske skuespillere og offentlige personer følger nå hans eksempel og donerer sine priser til støtte for politiske fanger og deres familier.
Krigen og den selvoppofrende patriotismen fordømmes av russiske kjendiser. Russlands største popdiva Alla Pugatsjova har nylig gått ut med en offentlig kritikk av krigen som ødelegger menneskenes liv. Rockemusikeren Jurij Sjevtsjuk holdt appell mot krigen i Ukraina på en av sine konserter, der han også hånet både Putin og den russiske patriotismen. «Moderlandet er ikke presidentens ræv som må kysses og slikkes hele tiden. Moderlandet er en fattig babusjka som selger poteter på en togstasjon» sa han.
Mange russere risikerer sine liv når de protesterer mot Putins regime og krigen. I forrige uke ble aktivisten og poeten Artem Kamardin arrestert for sine antikrigsdikt. Under arrestasjon ble han mishandlet av siloviki. De banket ham opp og voldtok ham med en vektmanual. I sommer ble politikeren Aleksej Gorinov dømt til sju år i fengsel for å ha uttalt seg mot krigen. Krigens motstandere blir landsforvist, fengslet, mishandlet, og likevel fortsetter de kampen.
Når jeg ser på det russiske, ser jeg både det jævlige og det gode, både det håpløse og det håpefulle. Jeg går inn i det som er mørkt og vondt, og ser krigen. Jeg ser fortielsen, volden, frykten, hatet. Men jeg ser også dem som fortsetter å kjempe imot til tross for farer og undertrykkelse. Jeg må se det fæle, for å kunne forstå viktigheten av det gode, for å forstå motet som ligger bak det. Da forstår jeg at det russiske ikke er bare noe skamfullt og ondt. At i denne vanskelige tiden kan det også innebære noe verdig og godt.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Mine tråder østover
Kiev calling