Økt bruk av engelsk i undervisningen fører til en reduksjon i bruk av norsk i høyere utdanning og forskning. Det bekymrer meg.
Jeg ble svært forundret over rektor ved HIA og HIO, Curt Rice, sitt ønske om å la engelsk ta plassen som det viktigste språket i norsk akademia. Økt bruk av engelsk som undervisningsspråk må nødvendigvis føre til reduksjon i bruk av norsk i høyere utdanning og forskning. Dette bekymrer meg. Hva betyr så dette for den norske kulturen? Er ikke dette den «perfekte» kulturimperialismen?
LES OGSÅ: Et krafttak må til hvis vi skal berge språket
I utgangspunktet vil nok de fleste si at dette er en absurd posisjon. Høyere utdanning er jo nettopp den institusjonen hvor forskning på og formidling av norsk språk har sin grunnfestede posisjon. Selvsagt er det slik. Men hvorfor skrike høyt om noe som åpenbart ikke er et problem. Tja. La meg vri litt på perspektivet ved å ta utgangspunkt i en annen viktig funksjon i høyere utdanning, nemlig forskerutdanningen. Doktorgraden er det nødvendige premiss for være kvalifisert som forsker. Helt sentralt i doktorgradsutdanningen er produksjon av tekster, enten de nå er artikler for vitenskapelige journaler eller vitenskapelige monografier. En PhD-kandidat kan velge enten å skrive artikler som i all hovedsak vil være på engelsk, eller en monografi som gjerne også forventes å være på engelsk. I et gjennomsnittlig doktorgradsløp er fokus på og trening i å bruke engelsk i vitenskapelig kommunikasjon. Det er flere argumenter som støtter opp under denne dominansen av det engelske språket.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det norske språket er ikke bare under press, det er knust, i hvert fall på kjøpesentrene
For det første er det grunnleggende viktig at norske forskere deltar i den internasjonale, faglige diskursen. Den foregår jo på engelsk. Faglige konferanser forventer at deltakerne kan bruke det engelske språket både muntlig og skriftlig. Skal man bli forsker, er det ingen vei utenom det å beherske engelsk.
For det andre så avsluttes doktorgradsløpet med et offentlig forsvar av den gjennomførte forskningen. Kandidaten vil der møte en kommisjon som forventes å representere forskningsfronten. Da vil det være nærmest selvsagt at disputasen gjennomføres på engelsk.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sjefenes ubegripelige språk
For det tredje vil engelske tekster være viktig for den enkelte forskerens karriere. Internasjonaliseringen av forskningen innebærer at faglig kompetanse vurderes av faglige kolleger (fagfelle vurdering) basert på tekster som nesten utelukkende er skrevet på engelsk. Det er åpenbart slik at en vitenskapelig karrierer ikke er mulig uten at den enkelte forsker har publisert på engelsk. Konklusjon som kan tekkes fra disse tre perspektivene, er at det å skrive på engelsk er, en dyd av nødvendighet i den moderne norske forskerutdanningen. Punktum. Norsk kan i utgangspunktet oppfattes å være uten nytte for en doktorand i et fremtidig karriereløp. For fag som for eksempel norsk litteraturhistorie, norsk språkhistorie og norsk teaterhistorie er selvsagt norsk en helt annen posisjon. På den annen side vil disse fagene kunne bidra til å fremme PhD kandidaters evne til å skrive godt på norsk.
Vel – la meg vri litt på perspektivet. Hva vil det bety for norsk språk at nesten alle PhD-kandidater skriver på engelsk? Den faglige eliten setter en standard hvor norsk degraderes til «andredivisjonens» arena. Dette vil åpenbart påskynde nedbyggingen av det norske språket. Innflytelsen av engelsk vil være en drivende kraft i moderniseringen av norsk til en engelsk- norsk språklig hybrid – «noglish». Språket er selvsagt dynamisk, og det bærer vår kultur og vår identitet. Fordi den akademiske eliten velger eller blir presset til å bruke engelsk, så kan vi ikke avskrive bruken av det norske språket.
Det ble en tankevekker den dagen jeg telte opp og fant ut at bare 7 av de 44 kandidatene jeg hadde veiledet til en PhD, hadde skrevet på norsk. Kunne det finnes et alternativer? Var virkelig det norske språket brukt så lite i vitenskapelige tekster? Er dette et signal om en fremtidig erodering av det norske språket? Hva er alternativene – hvis de i det hele tatt eksisterer?
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Bærekraftig, et ord i tåka
Her er et alternativ: «Ja takk – begge deler – løsningen». Ideen er at PhD-kandidaten for det første leverer en norsk monografi (avhandling) på ca. 150 sider. Dette er den primære avhandlingsteksten og skal være en komplett formidling av hele forskningsprosjektet: begrunnelse for problemstilling, forskningens kontekst, teoretisk konstruksjon av forskningsfeltet, forskningsmetode, analyse av data, diskusjon av funn og konklusjon. Et viktig pedagogisk poeng er at en monografi vil kreve dypere og mer solid gjennomgang av relevant teori og en bedre begrunnelse for valg av metode og gjennomføring av analyse. For selve disputasen oversettes avhandlingen til engelsk. Denne jobben gjøres av et profesjonelle oversettere. Den engelske oversettelsen har form av en arbeidskopi, og er primært til bruk ved det offentlige forsvaret.
Dessuten skal kandidaten skrive ett konvensjonelt «paper». For å kunne disputere må dette «paperet» være publisert i en anerkjent journal. På denne måten vil en PhD-kandidat både ha skrevet en gjennombearbeidet avhandling på norsk og den vil være tilgjengelig for allmennheten. I tillegg har kandidaten fått publisert et «paper» på engelsk, noe som vil representere en port mot internasjonale forskningsnettverk. «Ja takk, begge deler» strategien vil kunne bidra til å utdanne forskere som både behersker norsk og engelsk. Håpet er at forskningsbaserte tekster blir tilgjengelig i det «lille» norske språksamfunnet, samtidig som en kvalitetssikret engelsk tekst er tilgjengelig. Det globale og det lokale er koblet. Internasjonaliseringen av forskerutdanningen er derved integrert i det norske språket.
Hør våre kommentatorer snakke om situasjonen etter valget, Oslo-pressens DAB-fortvilelse og regjeringens nikab-forslag
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter