Det er vår. Det kjennes bare ikke sånn ut.

Våren er som mye annet man ikke kan se. Som virus, ørevoks og begynnende demens.

Eller som noe hyggeligere; Vaniljekremen i en berlinerbolle. Du vet at den er der. Men kjenner ingen tegn på dens eksistens.

Selv ikke etter tredje tygget kjenner du antydning til verken krem eller vanilje. Men et eller annet sted i berlinerbollen finnes det krem. Du bare vet det.

Les også: Våren tilhører ungdommen

Men hvor? Nummeret før du blir skikkelig irritert og dødelig fornærma for at noen glemte å fylle akkurat din berlinerbolle med deilig, gul vaniljekrem, så danser både vanilje og krem svanesjøen i munnens hulrom. Og i det øyeblikk det går opp for deg hvor deilig berlinerbollen din er, – så er alt plutselig over da du har glefset i deg alt i et eneste jafs.

Og kanskje angrer du deg på at du ikke nøt den ene munnfullen av myk vaniljekrem til fulle, da den endelig åpenbarte seg? Men når det er over, så er det over. Og det eneste som er igjen er sukker opp til hårfestet og vissheten om at det er et helt år til neste fastelavn. Hvis det var anledningen.

Min pappa elsket mars. Og berlinerboller. Han elsket årstidenes skifte. Bjørn Nordgaard foreviget naturen gjennom maleriene sine. Han var i sin tid kjøpmann med to klesbutikker i Munkegaten. Men han var også kunstner. Han malte med oljemaling vårens stille inntog med smeltevann, sildrende bekker og bjørkas løvsprett.

Han malte sommerens glatte svaberg med måkenes flukt over himmelen. Han malte fjell som brant i flammende høstfarger og kalde vinterstormer med så mye snødrev at du kjente det piske i ansiktet. Nesten.

Fikk du med deg denne: Om du kan sende Taibeh, så kan du sende meg. La meg ta hennes plass

Han elsket alle årstidene. Men gjennom kalenderåret hadde han en favoritt. Mars.

Og akkurat som vi hilser hverandre «gledelig jul» og «god påske», så hadde pappa sin vårhilsen. Når årets første vårmåned bikket kalenderen, så hilset han oss alltid: «Ta vare på marsen!»

For min pappa visste. At nå må man kjenne sin besøkelsestid. I mars vil ikke bare snøen smelte. Men selv tiden vil tine opp og renne fortere enn noen vårflom. Og skal man få med seg vårens under, så må man komme seg ut og være til stede.

Min pappa var en tilhenger av «mindfullness» lenge før uttrykket kom til oss her på berget.

Opptatt av debatt? Les også: Denne lille bekken mellom to veier kan bli Trondheims tettest befolkede område

Mars er full av kontraster og liv. Vinterkulda mister sitt iskalde grep. Det er brytningstid og det glade vanvidd av vårløsning, løvsprett, frostnetter, fuglekvitter og snøbyger i vekselvis kaos.

Solstrålene kiler Kong Vinter på nesen og får grasrota med seg, bokstavelig talt. Ja, den varme vårsola lokker frem både krokus og snøklokker før vinterkulda igjen setter seg i barten og gir oss både en og to høydemeter snø. Og sprengkulde.

Vårfornemmelsen som vi hadde blir vårslapp og vag. Selv gressklipperen som forsiktig tillot seg å tine opp i garasjen surmuler og går på ny i dvale. Men så vet vi … Midt i frykten for en ny istid, – så vet vi at våren VIL komme. Ja, den er her nå. Selv om vi ikke kan se den.

Som kremen i en viss berlinerbolle.

Mer debatt: Det er flaut og arrogant at de greier å overse Liv Ullmann nok en gang

Kanskje må vi i år lete litt ekstra. For å finne våren. Nå i mars. Sitt et kvarter i solveggen og kjenn at sola virker. Det er vårfølelse i hver en fregne du får.

Stå i vårflommen. Plukk bjørkeris og la det sprette løv i stua di. Kjøp deg årets bikini. Nå. Ja, selv om det snør! Kjøp tulipaner, men let etter vårens første løvetann. Så reddik, salat og persille i vinduskarmen. Og går du på ski, så velg deg for all del Vårløypa i Bymarka.

Våren er nemlig å finne for den som leter! Og nyt til fulle din berlinerbolle. Om du skulle ha en.

Jeg sier som Bjørn Nordgaard: Ta vare på marsen!

Hør våre kommentatorer snakke om tilgivelse i politikken, trøndersk dialekt på TV og campus i Trondheim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter