Hold meg oppe, hold meg våken
Hold meg i natt så jeg ikke forsvinner.
Hold meg, så jeg ikke blir dratt ned i det sorte hull.
Hold meg, så jeg kan våkne trygt i min seng i morgen.
Hold meg, så jeg kan kjenne meg trygg.
Hold meg, så jeg kan gråte uten å flyte av gårde.
Hold meg, så jeg kan tenke uten å sveve bort til de mørke skyene.
Hold meg, Gud bare send noen som kan holde meg i natt.
Dette er et dikt om angst og depresjon. Dette er også et innlegg om hvordan det er å være 16 år og ha depresjon og føle seg alene.
I dag er jeg 19 år og har det bra. Men i 2011 var jeg 16 år med kjærlighetssorg og hadde akkurat flyttet hjemmefra. Jeg var alene og fikk depresjon.
Det verste var at det var så tabu. I dag er jeg åpen om det, men jeg husker skammen. Husker hvor ekkelt det var å søke hjelp. Fortelle helsesøsteren hvordan jeg hadde det. Det var vanskelig, men nødvendig. Jeg fikk etter hvert en del angstanfall og mange søvnløse netter.
Dette gikk utover skole og venner. Da var det viktig å ikke være alene, men å ha noen å snakke med. Jeg kom meg bort fra det ved å skrive og snakke med helsesøster. Men det måtte en kraftig nedtur til, før jeg tok ordentlig tak.
Jeg vurderte å ta mitt eget liv. Men jeg fant en løsning, kanskje ikke den beste. Men den hjalp. Det å snakke om det hjalp veldig. Jeg fikk hjelp til å kartlegge når og hvorfor angsten kom.
Fant ut hva som gjorde meg glad og dyrket det. I dag er alt bra. Takket være de som var der for meg og de som hørte meg.
Om du har depresjon, søk hjelp. Snakk om det. Det er ingen skam! Helsesøster og mine nærmeste venner var dem jeg snakket med. Finn noen du kan snakke med. Det blir bedre!
Jente (19)
Vil du skrive til Snakk ut? Fyll inn skjema her, send leserinnlegget ditt på mail til snakkut@adresseavisen.no eller en SMS til 07200 med kodeord snakkut.