For halvannet år siden ankom jeg Norge på et fagarbeidervisum for en jobb i programvarebransjen. Som innvandrer og ikke-EØS-borger har jeg få beskyttelser under loven. Derfor var trusselen fra lederen av et av Norges største politiske partier om å deportere klimaaktivister som meg spesielt skremmende. Hvorfor skulle jeg risikere å miste jobben og livet mitt her ved å bli arrestert for å ha blokkert et sykkelritt?

Etter å ha oppnådd min bachelor og doktorgrad i miljøvitenskap valgte jeg å jobbe for en oppstartsbedrift innen bærekraftig landbruk. Mens jeg så at verdensledere gjentatte ganger ignorerte forskernes advarsler om klimakrisen, virket industrien som et sted hvor jeg kunne ha større innvirkning. Dessverre, uten klar regulering av karbonutslipp fra regjeringer, mobiliserer ikke investorer på langt nær nok kapital til å løse problemet på stor skala. På samme måte har konvensjonelle politiske kampanjer og andre former for politisk handling, slik som Greta Thunbergs «Fridays For the Future» bevegelse, gitt få konkrete resultater.

Adressa-samtalen 3. august: – Jeg synes det er flaut når jeg leser om slike hyttefelt. Gjester: Dag O. Hessen, Åslaug Haga og Dagmar Hagen.

Historien viser oss at ikkevoldelig sivil ulydighet er et effektivt verktøy for at selv mindre grupper mennesker kan oppnå storstilt sosial endring. Det fungerer fordi den lille gruppen er i stand til å oppmuntre flertallet til å konfrontere et problem de innerst inne vet er moralsk feil, men som de har unnlatt å handle på. Fra anti-slaveri, avkolonisering, og kvinners stemmerett til borgerrettighetskampen, har sivil ulydighet bidratt til å avsløre og korrigere en rekke dypt forankrede moralske feil. I dag står samfunnet overfor en annen moralsk feil: det er urettferdig at rike land i det globale nord fortsetter å lete etter, samt brenne, fossilt brensel i stadig økende grad, mens lavinntektsland i det globale sør må lide for det.

Demokrati er ikke et universalmiddel for urettferdighet. Historisk sett valgte folk på demokratisk vis å gjøre slaver av mennesker, undertrykke kolonier, hindre kvinner i å stemme og fjerne rettighetene til minoriteter på måter som aldri ville vært mulig hvis de var en del av den demokratiske prosessen. Det samme gjelder klimakrisen. Hvis de som er mest berørt av skogbrannene, tørken, oversvømmelsene og et stigende havnivå ble inkludert i den demokratiske prosessen sammen med rike høyutslippsnasjoner, ville aldri utslippene vært slik de er. Sivil ulydighet er et nødvendig tillegg til demokratiet for å gi en stemme til de stemmeløse. Kort sagt, hvorfor skulle jeg risikere å tape så mye for å blokkere et sykkelritt? Det er fordi jeg har brukt opp alle andre alternativer i et demokratisk samfunn for å adressere det moralske spørsmålet om å fortsette å lete etter, samt brenne, fossilt brensel til fordel for noen få, mens flertallet – både i nåværende og fremtidige generasjoner – må lide som en følge av det. Med karbonutslipp som er opp 50 prosent fra førindustrielle nivåer og som øker raskt, samt de alarmerende konsekvensene som vises i nyhetene altfor ofte, er det ingen unnskyldning for forsinkelser. Derfor ber jeg alle som er i stand til å bli med i vår sivile ulydighet, uavhengig av nasjonalitet, om å sikre en trygg og rettferdig fremtid for alle.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.