Vi mangler lærere. Å peke på lønna blir for enkelt når man skal forklare hvorfor det har blitt sånn.
Noen ganger i året samles en større kompisgjeng av meg til fest og moro. Vi som møtes på disse samlingene er, med et par unntak, utdannede lærere alle sammen. Etter endt studium var det også dit karriereveien for oss pekte. Men nå faller flere og flere av oss fra yrket. I den gamle kompisgjengen er det nå flere med lærerutdanning som har andre yrker. De er journalister, jobber med import av mat og med salg. I år kunne to til fortelle at de aktivt søkte seg bort. Da jeg møtte en tredje i høstferien kunne han fortelle at han tenkte seg til Trondheim. «Vi lyser ut stillinger hos oss snart», kunne jeg fortelle, men da svarte han at han heller ville søke ingeniørutdanning.
Kompisgjengen min er ganske representativ for utviklingen i skolen. Én av tre nyutdannede lærere velger å forlate yrket innen fem år. Dersom man også ser på frafall fra utdanningen er det mange kateter, tavler og lærerværelser som mister flinke folk. Noe svinn må man regne med. Det er sånn i alle yrker at noen finner ut at dette rett og slett ikke var noe for dem. Dette derimot er noe større: I Norge styrer vi nå mot lærermangel. Mest dramatisk er det i distriktene.
Barn og unge får ikke det de har krav på
Lønnsoppgjørene er noe som blir trukket frem i kommentarfelt som en grunn til at dette skjer. Det blir for lettvint. Lønnsoppgjørene kan forklare hvorfor vi får sensormangel i år, det kan kanskje også påvirke søkertall til utdanningen, men lite tyder på at lønn i seg selv fører til at de som allerede har lærerutdanning ikke praktiserer yrket sitt. Jeg tenker at en del andre faktorer spiller en større rolle.
Den første er det man ikke lærer på universitetet. Hvordan man skal håndtere ting som foreldresamarbeid, konflikter, logistikk og byråkrati. Jeg har tidligere skrevet om saksbehandlingskverna som gjør at man skriver og jobber med lange rapporter som knapt blir lest. Forskerne Morberg og Franson kaller dette for praksissjokket. Det er reelt.
Den andre handler om tid til arbeidsoppgavene. Motivasjonen min til å bli lærer var å hjelpe unge mennesker. Som kontaktlærer har jeg avsatt 45 minutter i uka til kontaktlæreroppgavene. Hvis jeg skulle vært utrolig firkantet og sluttet å gjøre disse oppgavene i det stoppeklokka viste 45 minutter, ville jeg knapt nok ha kommet til tirsdag før tiden var brukt opp. Ikke for at elevene mine er så trollete, snarere tvert imot. For meg har dette i noen år tært på samvittigheten. For det er alltid noen man føler man ikke har fått hjulpet.
Hva gjør vi med mobbetallene?
Den tredje handler om avmakt. Denne kritikken går jevnt til alle folkevalgte. Det er ikke måte på hva som «skal inn i skolen» når man ser en samfunnsmessig utvikling man ikke liker. De siste årene har det kommet innspill om at døden, toving og strikking, medisin-vett, mental trening, Bergens historie, omsorg, fagbevegelsens historie, skytesporten, etikk og en lang rekke andre tema bør inn i skolen. Dette er som regel utspill fra politikere som ønsker å løfte noe de er opptatt av inn. Mye av det som ønskes inn i skolen finnes der allerede fra før, som innhold fagene. Når en del av dette også fører til politiske vedtak, så betyr det at noe må ut. Vi får ikke flere timer på timeplanen.
Den fjerde handler om at oppdragelsen av barn har endret seg sammenlignet med den sagnomsuste perioden «før i tiden». Oppdragelsen i dag legger mye større vekt på barnestemmen enn tidligere. Individene skal i større grad høres, og ses. Det vises større forståelse for hva som påvirker adferd, og alt dette er i et samfunnsperspektiv positivt. Eva Gulløv ved universitetet i Århus beskriver det som om «det kan være vanskelig å få en stor gruppe barn til å innordne seg under programmer og strukturer, når de samtidig er oppdratt til at man lytter til dem og tar dem på alvor som individer» og at «oppdragelsen ikke matcher strukturene i skolen».
Dobbeltmoral og kynisme må inn i skulen
Jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning på hvordan man kan stoppe frafallet blant lærerne, men hvis man ikke anerkjenner årsakene bak får man ikke gjort noe med det. For neste gang jeg møter kompisgjengen fra lærerskolen til fest så håper jeg at vi ikke har mistet enda en lærer.
PS: Det skader ikke med lønnsforhøyelse heller.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Ungdomsskolerektor: – Opplever mer rus enn før
Skoleleder: – Her lever den livsviktige leken i beste velgående