Hvordan få fred i skolegården? Hvordan leve med kreften? Vi leter etter svar på terrorens motløse spørsmål.

Hvordan slåss mot noen som har slåsskampen som sitt egentlige mål?

Det er et av de banale spørsmålene vi må stille nå etter nok et tragisk terrorangrep mot sivile i Europa. Å diskutere tiltak mot terroren kjennes ut som å gå på en retorisk spiral som ender dypt nede i helvete. Skal vi slåss? Og hva slåss vi for? Og hva fører slåsskampen til?

Jeg tenker på skolegården.

I skolegården gikk vi til et annet hjørne om noen terroriserte oss. Eller vi dryla til en plageånd skikkelig én gang for å statuere et eksempel.

Europa er ikke skolegården, men den har flere likhetstrekk. Vi er nesten nødt til å oppholde oss i den – og ikke alle følger reglene. Slåsskamper oppstår.

Podkasten OmAdressert diskuterer også Brussel-terroren

Skal vi slåss eller gå unna? Vi har prøvd begge deler også på statsnivå. Flere mener terrorbekjempingen kan virke kontraproduktiv – at å slå tilbake gjør vondt verre. Å gå unna, altså se en annen vei og la segregeringen gå sin gang, virker også dårlig. Å tillate parallellsamfunn er noe mange advarer mot nå i lys av Molenbeek - bydelen i Brussel der Paris-bomberne skjulte seg og der det rapporteres om lovløse tilstander.

Den mest drastiske unnamanøveren er å fysisk skille seg ad fra bøllene. Dette gjøres innenfor demokratiet gjennom politiets arbeid og rettsvesenets rett til å dømme bøller til fengsel. Nå snakkes det imidlertid seriøst om murer og merking av mennesker ut fra religiøs overbevisning.

Etnisk rensing og høye murer lager ikke gode samfunn – og er brudd på menneskerettigheter vi har brukt flere generasjoner på å jobbe fram.

Vi må ikke glemme hovedårsaken til at vi har trygge liv: Det liberale demokratiet med ytringsfrihet, religionsfrihet og økonomisk frihet til å skape overskudd og verdier. Det er vel denne følelsen av frihet og trygghet vi er villige til å slåss for å beholde?

Les også: komiker Dag Sørås om terror og humor

Da må vi ikke gi opp skolegården. Vi er tvingende nødt til å være sammen på denne kloden, på dette kontinentet. På samme skolegård. Den amerikanske forfatteren og professoren Ian Buruma sa det bra i etterkant av Paris-terroren: «Vi vet hva unge ekstremister vil gå i døden for. Det som sårt trengs er å gi dem en overveldende grunn til å leve».

Jeg tenker på kreft.

Man kurerer kreft enklest hvis den er innkapslet som en svulst på et gitt sted. Når kreftcellene sprer seg og blir som «en sky» integrert i flere kroppsdeler går det fort mot slutten. Men cellegift kan virke, også mot kreft som har spredt seg. Stagge den. Slik at den blir til å leve med.

Terroren vi ser nå er ikke innkapslet – den finnes i samfunnet, i oss. Terroristen i Skien fengsel er en av oss. Terroristene som sprengte folk i biter i Brussel var en del av det belgiske samfunnet. Vi  har et problem.

Hva er cellegifta i kampen mot terror? Er det en hestekur med bakkestyrker og overvåking, eller er det en mykere behandling, som forebyggende arbeid i bydelene som vil gi best resultat? Vi har en akutt krise og en langsiktig krise – begge må løses, men virkemidlene som løser den kortsiktige kan ødelegge på lang sikt.

Alle saker om Brussel-bombene samlet her

Jeg skjønner sinnet og logikken som ligger bak kravet om mer sikkerhet og hardere metoder i kampen mot terror. Men jeg greier ikke å se hvordan vi skal utkjempe selve krigen uten at vi samtidig ødelegger det vi kriger for.

Og hva er egentlig kreften? Er det religionen, slik blant annet medieviter Ketil Aarset skriver i dagens Aftenposten. At religionen blir den «nyttige idioten» for å utløse nok motivasjon til at en sprenger andres liv i biter mens ens eget liv ender i et rop til Allahu akbar. Er det fattigdom og skjevfordeling – en tilstand som motiverer de underprivilegerte til motstandskamp? Eller er kreften Midtøsten-krisa i seg selv – den sønderskutte delen av verden der kreften har spredt seg fra innerst til ytterst og virker uhelbredelig. Et åpent sår i verden som stadig motiverer til vold. Der operasjon er umulig for man kan ikke kan operere vekk seg selv.

Det er her vi lander. Operasjon er umulig. Vi må finne en cellegift.

Helst en som ikke dreper oss.

Og så må vi ut og leke i friminuttet.