Voldtekt er aller verst for offeret, men det påvirker mange, veldig mange. Er det på tide med en samtykkelov også i Norge?

Vår lille, søte datter på 15 er per definisjon moden nok til å kjøre bil og kjøpe øl, sier statsadvokaten i Trøndelag, to ganger til og med, før hun er fylt 16 år.

For cirka fem måneder siden fikk jeg en telefon på jobb. Det var en hyggelig ansatt i et kommunalt fritidstilbud som min datter bruker, som ringte. Hun sa at hun hadde noe alvorlig å fortelle og at det gjaldt min datter på 15 år. De hadde snakket sammen kvelden før.

Hun sa at det hadde skjedd noe for 2–3 uker siden, men at datteren min ennå ikke hadde klart å si det til oss foreldre. Hun hadde bedt vedkommende si det for henne.

Les også Adresseavisens mening: Metoo gjør kvinnedagen viktigere enn på lenge

Din datter har blitt voldtatt, sa den ansatte ved det kommunale fritidstibudet, det er en myndig person som har forgrepet seg på henne.

Plutselig falt mange steiner på plass, jeg skjønte hvorfor datteren vår hadde vært litt annerledes i det siste, egentlig ikke bare litt annerledes heller, men veldig annerledes.

Herfra startet et nytt liv for familien, bosatt nord i fylket. Vi fikk kontakt med nye instanser som politi, bistandsadvokat, barnehus, psykologer, miljøterapeut på skolen og Nav.

Bistandsadvokaten beskriver adferden til overgriperen som spekulativ og manipulerende, han er tre år eldre enn henne og han var myndig da overgrepet fant sted. Det har skjedd i lokalmiljøet der vi bor, på ettermiddagen, på en hverdag etter skolen, det var ikke rus med i bildet.

Hele familien rokkes av dette og vi påvirkes alle i stor grad.

Les også: Jenta fra Søviknes-saken har vært taus i 17 år. Nå forteller hun om livet etter FpU-landsmøtet

Jentas storebror: Er like gammel som overgriperen, og kjenner overgriperen fra lokalmiljøet.

Bror utvikler et enormt sinne, noe som vi ikke har sett hos han før, og han har klare planer om å skade overgriperen – alvorlig. Noe jeg vet han er i stand til, selv om han aldri har slåss, så vidt meg bekjent. Men han er fysisk mye større en overgriperen.

Heldigvis snakker sønnen vår med oss, og vi hjelper han med å komme i kontakt med det kommunale hjelpeapparatet, slik at han kan få bearbeidet disse tankene. Han begynner med samtaler hver fjortende dag. Etter hvert blir det sjeldnere, men han går dit ennå.

Mor: Takler dette svært dårlig, hun tar dette voldsomt innover seg. Hun gråter mye og har problemer med å snakke med datteren sin. Dette fører til at jenta føler skyld, hun føler seg skyldig i at mor er lei seg og gråter – enda et lodd legges til uskyldige skuldre.

Dette er skuldre som allerede bærer mer enn de kan tåle. Det fører til at jenta trekker seg unna mor, og at kontakten mellom dem blir vanskelig.

Jeg, som er jentas far: Må steppe inn, jeg må være sterk. Jeg må overbevise jenta om at jeg kan være med å bære dette sammen med henne. Og kanskje av og til for henne.

Jenta skifter personlighet, fra å være aktiv og utadvendt, blir hun inaktiv og stenger seg inne.

Hun stenger seg inne for oss i familien, for fritidsaktiviteter og for venner. Hun vil ikke noe mer.

I samarbeid med skolen klarer vi å få til en stabil skolehverdag for jenta, men det er dager der hun ikke har sovet, så hun blir hjemme. Og gitt situasjonen mellom mor og datter, så blir det jeg som må steppe inn og være hjemme fra jobb.

Jenta blir ikke bedre, heller tvert om. Nå stifter vi bekjentskap med en psykolog ved St. Olavs hospital, men det er ikke noen quick fix, jenta sulles inn i noe som vi ikke er kjent med. Vi begynner å finne kniver og sakser gjemt på rommet hennes, som vi fjerner. Jenta har nå sjakkbrett-rutete håndledd, kniver funker bra til det.

Les også: - Jentene trekker seg ut av politikken etter sexpress

Så en natt piper telefonen min på nattbordet, det er SMS fra jenterommet litt lenger bort i gangen. I meldingen står det: «Pappa, jeg har spist en pakke smertestillende, jeg kaster opp blod». Nå stifter vi bekjentskap med ambulanse og legevakt, de jobber bra med det de kan. Noen dager etterpå er vi alle tre, mor, far og datter, sammen hos psykologen.

Via psykologen sier vår datter at hun har mye indre smerte og at det er bedre å kutte seg med kniv enn å kjenne på den smerten. Hun tror hun vil leve, men det ville hun ikke for få dager siden, da prøvde hun å gjøre slutt på livet. Hun er redd for at hun kan få slike stunder igjen, for da er det ikke hun som styrer ting, sier hun, da er det han heslige fyren, han jeg ville stikke av fra, men ikke turte å si nei til, men hun prøvde og hun sa aldri ja, aldri!!!

Hun trenger tid og støtte – noe vi som familie kan gi henne.

Jeg er nå opp i cirka ti dager fravær fra jobb grunnet dette, så arbeidsgiver forslår at jeg søker om omsorgsdager. Nå stifter vi bekjentskap med Nav. De veileder meg til en søknad, jeg leser søknaden om og om igjen. Den gjelder kun for kroniske sykdommer.

Jeg kontakter Nav, noe som er vanskeligere enn å bestå helvetesuka i forsvaret, tro meg, jeg har gjort begge deler. Og jo da, det er rett søknad. Vi søker, med attest fra jentas lege, psykolog og skole. Begge de to første anbefaler at jeg/far får slike dager, da mor ikke anses som stabil nok til å være en støtte for jenta akkurat i denne situasjonen, da hun er for påvirket.

Det tar bare sju uker før vi får svar, søknaden blir avslått, jenta er ikke kronisk syk. Jeg spør Nav om hva vi skal gjøre, personen i andre enden foreslår sykemelding. Flott, Nav anser det som lurt at jeg er borte fra jobb permanent over tid, heller enn bare de dagene det trengs.

Tror de jenta føler mindre skyld om far er borte fra jobben, og - i hennes øyne - på grunn av henne? Kyss meg i bakenden, det skal ikke være lett.

Kan noen tenke seg hvordan det er å vekke datteren sin om morgenen og også sjekke om hun lever?

Opptatt av debatt? Les også: Kaffen gikk i vrangstrupen, da NRK viste en prøvekjøring med de nye metrobussene

Tiden leger alle sår – dit har vi ikke kommet enda.

Så går det en tid og vi lurer på om det blir rettssak. Datteren sier hun vil at det skal bli det, men ikke om hun må forklare seg igjen. Det klarer hun ikke, sier hun. Hun har allerede forklart seg i over tre timer på barnehuset – de må da ha hørt hva jeg sa, sier hun, mange ganger.

Så etter tre måneder kommer et brev fra statsadvokaten. Saken er henlagt, grunnet manglende bevis og likhet i alder og modenhet.

Jeg er en tilhenger av rettsstaten, og godtar dette med bevis, men i dette brevet står det tydelig: MIN DATTER PÅ 15 ÅR ER LIKE MODEN SOM EN 18-ÅRING! Følger det rettigheter med dette? Kan hun kjøre opp? Stemme ved valg? Kjøpe øl? Kjøpe skytevåpen?

Eller går det en 18-åring rundt der ute med modenhet som en 15-åring, og som på tross av det kan virke som en myndig person?

Advokaten til jenta vil at vi klager på avgjørelsen til riksadvokaten. Dette er ikke riktig, sier hun.

Mer debatt: Vær så snill å få en slutt på dette tv-programmet

Vi klager. Det går nå cirka to måneder før vi får svar, og denne gangen bekrefter riksadvokaten, via statsadvokaten, at min 15 år gamle datter er moden nok til det 18-åringer kan gjøre.

Kan noen forklare oss dette – kan vår datter ta førerkort, eller kjører det en veldig umoden sjåfør rundt der ute?

Så langt har jeg vært borte 19 dager fra jobb. Så langt – men etter den siste «henleggelsen» er jenta helt i kjelleren. Vi kjemper med å holde henne på skolen, og det er mange netter uten søvn. Vi har avtale med henne om å komme innom rommet hennes om natten, for vi er redd for at hun tar livet sitt, hun er enig i det, for det er hun redd for selv også. De tror meg ikke, sier hun.

Vi håper at tiden vil lege de fleste sår, og at man lærer seg å håndtere det som er vondt, slik psykologen sier.

Vi håper at vi kan si ja til bestemor, til at vi kommer til helga, for vi vet at jenta har sovet og takler et besøk.

Vi håper at vi kan takke ja til fødselsdager, og at jenta klarer å være sosial i mer enn 30 minutter uten å bli utslitt og gråte to timer av utmattelse når vi kommer hjem.

Vi håper at jenta kan dra på jenteparty med pizza og film hos venninnene i 10. klasse igjen, og at hun beskriver hendelsen som artig og ikke slitsom.

Vi håper jenta kan dra på trening uten å føle at alle ser på henne.

Vi håper jenta kan være den hun fortjener å være, den hun var før noen tok kontroll over henne, mot hennes vilje.

For hun er vår samme snille, lille datter og søster.

Hør våre kommentatorer snakke om Listhaug-bråk, Facebook-bråk, Acer-bråk og påskekrim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter