Nasjonalt forsvant de store profilene. Lokalt gikk partiet for forbud, vern og bevaring. SV er blitt tungpustet.
«Nå minner SV mest om et synkende skip». Slik lød tittelen på en leder i denne avis i begynnelsen av juni. Bakgrunnen var at markerte SV-profiler som Bård Vegar Solhjell, Heikki Holmås og Snorre Valen takker nei til gjenvalg. Kanskje ble avisens metaforiske bilde litt feil. SV har aldri vært et skip i norsk politikk, selv om det har hatt en finansminister. Partiet ligner stadig en litt aldrende outsider, som desperat prøver å komme opp i makspuls iført t-skjorte og blazer.
Både Solhjell og Holmås har vært statsråder i en rødgrønn regjering. Det har også SV-leder Audun Lysbakken, som imidlertid tilhører ytre venstrefløy i partiet. I juni skrev Dagsavisen at det virker «som om det bare er Audun Lysbakken igjen» i hele partiet. Til alt overmål har SV også forlatt det rødgrønne samarbeidet. Partiet vil nemlig ikke gå til valg på denne konkrete alliansen i 2017. SV skal i stedet «stille klare krav» til eventuelle samarbeidspartnere, har lederen slått fast. Målet er fortsatt det samme, selv om SV kan komme til å være en venneløs frispiller: Ap-Jonas må bli statsminister!
Kanskje er taktikken smart. Som regjeringsparti mistet SV mye av sin radikale sjel, slik Frp står i fare for å miste sin folkelige appell i tospann med Høyre. SV holder også døra åpen: Det er ikke helt utelukket at partiet vil gå inn i en regjering. Spørsmålet blir om Ap heller vil shoppe flertall eller dele taburetter med Kristelig Folkeparti.
Småpartiene blir uansett viktige. Kanskje får de nettopp rom til å stille «klare krav», for slik virker det norske demokratiet: Et marginalt parti, som så vidt kommer over sperregrensa, kan plutselig sitte med gode kort. Ved årsskiftet gjorde SV et hopp på snittet av meningsmålingene da det gikk fra 3,5 til 4,4 prosent oppslutning. Nå har partiet holdt seg over sperregrensa i en lang periode, men vil det avansere? Kritikere hevder at SV er tiltaksløst og forvirret i opposisjon. Partiet har likevel gjort noen forsøk. I mai trakk det seg fra det brede skatteforliket, fordi utjevningsprofilen var for svak.
«En gavepakke til landets rikeste», sa nestleder Snorre Valen, og stilte siktet mot Ap, som har gjort «skattekutt til de rikeste» til sitt hovedargument mot de blåblå. Ap bidro nemlig til en ny og mildere modell for formuesskatt. Men SV klarte ikke å treffe blink: På snittet av meningsmålingene lå partiet på stedet hvil i hele mai. Hva skal SV satse på da? Miljø? Miljøpartiet De Grønne, men også Venstre, er blitt harde konkurrenter. Fordeling? Ap har stor troverdighet. En mer liberal innvandringspolitikk? Nei, pendelen har svingt i motsatt retning.
I Trondheim sitter SV i posisjon, selv om frustrasjonen over den brede maktkoalisjonen til tider er synlig. Partiet har likevel markert seg litt i vår. To saker handler om kropp og kommers. Man vinner ikke valg på kampen mot kroppspress, men det omstridte forbudet mot retusjerte bilder av reklamemodeller på kommunens bymøbler, fikk stor oppmerksomhet. Saken ble en snakkis både nasjonalt og globalt. Det var en seier for SV. Den andre saken handler om pils og pupp: Sammen med Rødt foreslo partiet at utesteder som tilbyr toppløs servering eller striptease, ikke skal få servere alkohol.
Dette forslaget falt. I byutviklingssaker har SV vært både industri- og miljøvennlige i sitt ønske om bevaring av kaikanter på Nyhavna og matjord i kommunen. Kanskje må SV passe seg for ikke å bli oppfattet som en konservativ kraft, der forbudskortet dras uforholdsmessig ofte. Og ganske sikkert må partiet komme opp med tunge saker og vektige argumenter som trekker til seg flere velgere, først og fremst nasjonalt.
Kanskje er det litt liv i sosialismen ennå. Men for øyeblikket virker den litt tungpustet.
Største seier:
Fikk i Trondheim gjennomslag og stor oppmerksomhet rundt forbudet mot retusjerte reklamemodeller på kommunens bymøbler.
Største nederlag:
Flere viktige, nasjonale profiler tar ikke gjenvalg.
Problemet:
Sliter med å vokse som opposisjonsparti, til tross for blåblå regjering.