En liten video fra Erna ga meg tilbake troen på Norge. Men fremtiden blir ikke lett.
Tirsdag denne uka, like etter klokken 21, la statsminister Erna Solberg (H) ut en video på sin offisielle Facebook-side. Der ønsket hun alle norske muslimer gledelig id, «id mubarak». Id er feiringen som følger fastemåneden ramadan, som nettopp er avsluttet. I skrivende stund er videoen sett over 300 000 ganger.
Reaksjonene var mange og sterke. Det var «takk» og «nei takk». Kommentarene synliggjorde svart-hvite ytterpunkter i debatten om islam og innvandring, men også en gråsone. Det er denne gråsonen jeg tror mange befinner seg i. Jeg kaver rundt der selv. Men statsministeren turnerte den som en statskvinne.
SE VIDEO: Her kan du se Solbergs hilsen (ekstern lenke)
Hun viste først til ramadan-periodens «ekstreme angrep» i Istanbul, Bangladesh og Baghdad. «Det er kamp om verdiene blant muslimer. Om det er toleranse, respekt. Eller om det er ekstremistenes verdier som skal vinne», sa Solberg. «Jeg vet at ramadan er en tid for refleksjon. Jeg håper refleksjonen kan styrke deres tilknytning til det norske samfunnet. Og vite at det går an å kombinere å være muslim og være deltaker i vårt samfunn», fortsatte hun.
«Tusen takk, Erna. Ha en fin kveld. Hilsen oss på Melbu», svarte Samsam Aden. «Tusen hjertelig takk. Det høres kjempebra ut fra Norges statsminister Erna Solberg. Vi ønsker deg en riktig sommer og til alle nordmann», skrev Kamal Mohamed Abdulkadir. Og jeg tenkte: Dette kan vi få til.
Få til hva? Jo, få til å skape et samfunn som ikke støter mennesker ut, men som inkluderer. Ikke fordi det er snilt eller godt, men fordi det er vårt eneste alternativ. Det må fungere. Derfor ønsker jeg å være tolerant i møte med annerledeshet. Og liberal overfor religionsutøvelse. Men det er også derfor jeg ønsker å kritisere islam for til dels illiberalt og undertrykkende tankegods.
Her feirer muslimene Id i Trondheim
Det er i denne gråsonen jeg kaver. I en tid hvor ekstreme ytringer ofte får dominere debatten, penset Solberg ut en slags kurs på middelveien. Hun gjorde dette ved å ikke underspille de mørke kreftene som finnes i islam. Hun underspilte ikke de utfordringene vi står overfor. Samtidig sendte hun en hilsen som ble satt pris på av mange.
Men selvfølgelig ikke alle. Kritikken kom fra både ikke-muslimer og muslimer. Sverre Nikola Andersen ville helst sett Solberg «legge til rette for at innvandrere adopterer våre verdier: vår kultur og religion». Omar Tanveer skrev: «Innholdet i din hilsen var rimelig umusikalsk og klønete. De foregår ingen verdikamp hvor muslimene attpåtil er usikre på hvilke verdier som skal vinne. 99,9% av muslimene har verdier som fordømmer ekstremisme og terror».
Venstresiden ligger for lavt i debatten om islam
Begge disse synspunktene representerer en lett utvei. Vi kan ikke kreve at norske muslimer skal bli kristne. Og det blir feil å fornekte at det foregår en slags verdikamp, selv om brorparten av muslimer ikke støtter terrorisme. Verdikampen foregår selvsagt innad i islam, det er godt synlig. Men den foregår også mellom islamske og vestlige verdier.
Eksemplene er mange: Norske skolejenter blir bedt om ta på seg badedrakt i svømmetimer, fordi muslimske Omar ikke kan se navler. En tilsynelatende moderat muslim som Basim Ghozlan, forstander i Rabita-moskeen, klarer ikke å svare entydig på spørsmål om dødsstraff for homofili er ok eller ikke.
Å tilbringe tid på den norske nettsiden IslamQA, der spørsmål om islam besvares, er ensbetydende med å synke ned i mørket. Siden drives av det konservative studentnettverket Islam Net. Under posten «Han ønsker å snakke med henne før han frir til henne» gis råd som jeg vanskelig kan fatte at vil fungere i et moderne samfunn. Premisset for spørsmålet er bunnløst trist. Svaret er verre.
Toleranse er å tåle. Men det er ikke alt vi kan tåle. Det Erna Solberg snakker om i sin id-hilsen, er integrering. Det handler om å gi og ta, kreve og akseptere. Tidligere i vår fikk regjeringens integreringsmelding kritikk for å være for passiv. Det er kanskje riktig. Men når jeg leser kommentarfeltene, får jeg inntrykk av at selve ideen om integrering er under press. Integrering er middelveien mellom assimilering og segregering. Det er den eneste mulige og riktige veien.
Det er i gråsonen vi ønsker å være. Men det krever mye. Og det er det vi skal slite med fremover.