Dette er den egenskap som hele vår arme menneskehet aldri må glemme; å snu.

Solen er stjernen i sentrum av solsystemet, som jorden og andre objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Diameteren er 1392000 km (ca.109 ganger jordens diameter). Overflatetemperaturen er pluss 5505 grader. Og dette er bare begynnelsen på alt som står om solen og hva den er, består av, hvor langt den er borte fra jorden, dens rotasjon og bevegelser i det ufattelige mysterium og lovmessighet som universet er, og som for mennesket er den store gåte – i likhet med døden – i likhet med Gud.

Men solen er også mye mer. I Universitetets aula i Oslo stråler Edvard Munchs sol mot oss hver gang vi går der. Og lysstrålene ble laget på følgende måte; lerretet ble lagt på bakken, og i det som skal bli sentrum, står maleren og holder i den ene enden av en lang snor dyppet i maling. I den andre enden står en fisker fra Kragerø-kanten og holder snorens ende.

Snoren spennes mellom de to, slippes i bakken og klask, solens første stråle er der. Og hvilken guddom har den ikke vært gjennom tidene. Solen forsvinner hver kveld til stor sorg og redsel, og tilsvarende glede når den gjennoppstår. Det er nesten underlig at det måtte andre guder til. Gullet som preget nyrennesansebildene symboliserer ikke bare solen, men også Gud.

Så hva ville vi ha vært uten solen? Omtrent som landskapet de vandrer imot havet, mannen og sønnen hans i « road»-filmen med den store eksplosjonen som allikevel blir intet mot solen. Og vi, når vi nærmer oss det store vendepunkt, den mest håpefulle av alle dager, når solen åpenbarer sin vidunderlige egenskap.

Den egenskap som alle ordførere, statsministre, sjefer, diktatorer, prestisjeryttere, sportsidioter og hyklere, fanatikere og villfarne, de forstokkede og forherdede og forstenede, ja, hele vår arme menneskehet vet og aldri må glemme, den egenskap som er solens mest forbilledlige handling, den egenskap som gjør den til mesteren, kongen, keiseren, herren over alt - der andre bare snakker og teoretiserer, inngår kompromisser, hykler og står i – der og da foretar solen sin aller største bragd – den «snur».

Og hva skjer da? Jo, da blir det lyst igjen. Lysere og lysere dag for dag. Og det vil vi jo gjerne alle sammen, ikke sant? Og derfor igjen – alle dere som bestemmer – alle dere som er sementert i prestisje og makt, alle herskere, statsministre, ordførere, fylkesmenn, sjefer, diktatorer, prestisjeryttere, sportsidioter og hyklere, fanatikere og villfarne i Guds have, de forstokkede, forstenede og forherdede, alle de – alle vi – alle sammen må snu mens det ennå er tid. For det er ikke sant at det aldri er for sent å snu. Det vet trikken i Trondheim noe om. Den snudde ikke, den forsvant i evigheten.

Og vi åpner vinduet og ser mørket. Og der er det mørkt, kaldt og uhyggelig. Men det spiller ingen rolle lenger, for vi vet at der ute, langt der ute kommer solen til å «snu» snart. Ennå engang har den i sin miskunnhet bestemt seg så lovene skal oppfylles og den igjen kan nærme seg oss med sin inntrengende appell:

Snu dere også, – snu – snu.