Norge er annerledeslandet, sa man da EU-kampen sto på som verst. Vi klarer oss selv fordi vi er rike. Og like. Men som i Orwells Animal Farm er noen likere enn andre. Avstanden mellom folk øker og vi snakker ikke samme språk.

Nei, jeg tenker ikke på at alle som bor i landet ikke har samme morsmål. Men at vi ikke snakker samme språk og at vi snakker forbi hverandre. Vi diskuterer retorikk, ikke politikk.

-Vi må verne om norske verdier, heter det ofte i det offentlige ordskiftet, og Facebook er full av ulike grupper som oppfordrer oss til å ta vare på «det norske».

LES OGSÅ: Nysgjerrig på folk?

Jeg har ikke helt klart for meg hva som menes med norske verdier. Men jeg har skjønt at man stort sett snakker om positive sider ved det samfunnet vi lever i, ikke de mindre flatterende sidene ved «oss nordmenn». Hvis jeg skal legge mine egne oppfatninger til grunn, som selvsagt viser hva jeg selv synes er positivt og viktig, er det at vi for eksempel har et samfunn med stor grad av likestilling, ytringsfrihet og høy levestandard.

Når mange mener disse verdiene er truet, må vi ta det på alvor. Ikke fordi man nødvendigvis er enig i at alle disse særtrekkene er i ferd med å bli borte, men fordi vi må komme i posisjon til å snakke sammen. Nettroll leser ikke kronikker.

Les også denne kommentaren av Marianne Danielsen: Et lykkelig møte

Fremmedfrykt og rasisme er i fremmarsj både i Europa og andre deler av verden. Rasisme må vi alle ta klart avstand fra. Men fremmedfrykten må bekjempes gjennom en åpen og saklig diskusjon. Vi som setter pris på mangfold, må også snakke om utfordringer med at Norge er blitt et mer multikulturelt samfunn.

Jeg mener at våre folkevalgte har et særlig ansvar for å dempe konfliktlinjer. Man kan sikkert sanke ekstra stemmer ved å forenkle problematikken og dele verden inn i «good guys» og «bad guys». Men verden er ikke som en amerikansk western. I denne diskusjonen er ikke det enkleste det beste.

Er det unaturlig at mange frykter det som er fremmed? Jeg synes ikke det. Bare tenk på hvilke reaksjoner som settes i gang hvis man hører at arbeidsplassen skal omorganiseres. Vi er trygge når alt er som det alltid har vært. Men alt er aldri som det alltid har vært.

Da jeg var liten var de fleste mødre hjemmeværende. Den mest eksotiske maten vi spiste var pizza og meksikansk gryte fra Toro. TV-en hadde én kanal og mobiltelefonen var veldig dyr og veldig stor. Det var tabu å snakke om kreft og skilsmisser. Men det var greit å gjøre narr av homofile.

Opptatt av debatt? Les også: Å betale bomavgift er ikke billig, men så får du en flott motorvei å kjøre på

Slik er det ikke lenger.

I takt med økt levestandard, teknologisk utvikling og høy arbeidsdeltagelse fra begge kjønn, har også vaner og holdninger endret seg. Vi har det svært godt og vi har bevilget oss selv i overkant rause velferds-ordninger.

Er det rart at mennesker fra fattige deler av verden ønsker å søke lykken i det landet som er kåret til verdens beste land å bo i? Det er vel snarere utslag av en kraft vi alle har i oss, evnen til å overleve.

Så kommer de hit, da. Men sine vaner og uvaner. Med mødre som ikke jobber, med mat som lukter annerledes enn vår, med guder som er annerledes enn den guden vi har eller ikke har.

Og noen ganger har mennesker som kommer holdninger vi ikke liker. Også holdninger vi må stå opp mot. Det er ikke alt som er annerledes som er interessant og spennende. Det er det ingen grunn til å la være å si. For eksempel må vi kjempe for likestilling, ytringsfrihet og retten til selv å velge hvem man vil elske.

Men la oss aldri miste det menneskelige, humanismen, av syne. Mye av det vi i dag kaller norske verdier ble ikke funnet opp på en fjellknaus i Norge. De verdiene vi liker å omtale som norske i dag, er blitt til gjennom økt allmenndannelse og kunnskap, nyvinninger og oppfinnelser, velstandsutvikling og nettopp det at mennesker har forflyttet seg over landegrensene og lært av hverandre.

Jeg ser tendensen til økt fremmedfrykt også i Norge. La oss kjempe mot det. Med ryddige diskusjoner og dialog. Og for all del: Lik og del.

merethe.ranum@outlook.com