Grotesk, sår og original thriller om en tollinspektør som kan lukte følelser, gir nytt svensk gjennombrudd i Cannes.
I fjor vant en svensk film Gullpalmen i Cannes, med Ruben Östlunds «The Square». Torsdag var det igjen fortjent jubel etter svensk Cannes-premiere. «Gräns» av Ali Abbasi kan ikke vinne Gullpalmen, fordi den er i offisielle sideprogrammet, Un Certain Regard. Den overgår likevel alle de tre filmene som er vist i konkurransen og er omtrent like god og original som forrige filmatisering av John Ajvide Lindqvist-litteratur, «La den rette komme inn».
«Gräns» har noen likheter med den eminente vampyrfilmen, i kombinasjon av sjangerfilm og sårt, menneskelig drama om å være annerledes. Vampyrdramaet fra den svenske forfatteren er best i Tomas Alfredsons svenske filmversjon fra 2008, men også severdig i amerikansk versjon fra 2010. Forfatteren er kjent for å være kresen i overlevering av sine historier til film, og har selv vært med på å skrive manuset.
Hovedpersonen i «Gräns er en kvinnelig tollbetjent som tror hun har en kromosomfeil. Hun har nemlig ekstrem luktesans og kan lukte folk og dyrs følelser. På jobb kan hun lukte mistenkelige passasjerer. Hun bor i et hus i skogen sammen med en kamphundoppretter. Historien skrus til når hun lukter seg fram til en smugler av barneporno, omtrent samtidig som hun møter en mann som til forveksling ligner på henne, og har samme spesielle egenskap.
Det er sjelden å møte film som prøver på så mye på en gang og lykkes i det aller meste. Å kombinere fantastiske trekk fra sjangerfilm, med sosialrealisme, outsider-problematikk og jakt på pedofile, burde nesten ikke la seg gjøre. «Gräns» klarer kunststykket å gjøre spennende, rørende, sår og morsom film av det.
Den dansk-iranske regissøren Ali Abbasi tar et stort steg videre etter den lovende, men ujevne debuten «Shelley» som gikk på norsk kino i 2016. «Gräns» vil ganske sikkert bli stående som en av de beste og mest originale filmene i Cannes i år. Den er et av flere eksempel i nyere tid på filmskapere som med dristighet og hell opererer i et slags skjæringspunkt mellom sjangerfilm og kunstfilm. Et sted mellom «Elefantmannen», gammel nordisk folketro og en slags bygdevariant av «La den rette komme inn», er «Gräns» en befriende grensesprengende og vellykket film.
Outsider-tematikk i sårt drama om å være annerledes preger også en av årets Cannes-filmer med mye buzz rundt seg på forhånd. Egyptiske A. B. Shawkys «Yomeddine» er nemlig eneste debutfilm i hovedkonkurransen. Den er noe så spesielt som en slags feelgoodfilm og roadmovie om en spedalsk mann som sammen med et esel og et rømt barnehjemsbarn legger ut på en strabasiøs ferd på jakt etter familien til den spedalske.
Med miljø og typer man sjelden møter på film, har «Yomeddine» mer sjarm enn stil, i det som i norsk festivalterminologi kan kalles en typisk Tromsø-film, mer sympatisk enn helt vellykket.
Tre dager inn i årets festival ser det ut som om de beste filmene ikke er i hovedkonkurransen. Foruten svenske «Gräns» i det offisielle sideprogrammet, er colombianske «Birds Of Passage» i det uoffisielle sideprogrammet Directors Fortnight det store funnet. Filmen er laget av teamet bak den mektige jungelfilmen «Embrace Of The Serpent» (2015) som ble vist på Kosmorama. Denne gang tar de for seg forhistorien til narkotikakrigen i Colombia.
Handlingen utspiller seg fra 1968 til tidlig 80-tall, med utgangspunkt i et kvinnestyrt stammesamfunn ved ørkenen nord i Colombia. En ung mann trenger penger for å kjøpe dyr og gaver som medgift for å gifte seg med jenta han drømmer om. Amerikanske fredskorpsdeltagere etterspør marihuana, og gradvis går stammen fra å leve i enkle hytter til i væpnede små borger.
«Birds Of Passage» er en annerledes mafia- og narko-thriller, med et unikt blikk på mennesker, kultur og kulturendring, samtidig som den ikke glorifiserer volden eller forbryterne. Filmen er alt sikret norsk distribusjon, og har i løpet av de første dagene blitt en av snakkisene på festivalen. Fordi den i likhet med svenske «Gräns» er bedre, mer original og dristigere enn det meste som er vist så langt. Dessuten viser den hva narkotika og vold kan gjøre med et samfunn i løpet av ganske kort tid.
Les også kommentaren «Weinsteins skygge henger over festen i Cannes»