Hvorfor må det absolutt synges i skolen?

Lite gleder meg mindre enn pliktmessig allsang. På sosiale sammenkomster blir jeg nedstemt når det ligger sammenrullede papir av ulike farger på bordet. Festsanger til melodier bare de mest høystemte kan, til tekster som sjelden passer helt til melodien, er allsang langt over grensen.

Som barn eller ungdom ville jeg jublet over at sangens rolle i skolen ser ut til å kunne bli svekket gjennom ny overordnet del av læreplanverket. De som vil kan vel synge på fritida eller i egne fora?

Det bør jevnlig diskuteres hvordan skolen utvikler seg. Selv skjønte jeg tidlig at jeg ikke bør synge så andre hører det, men måtte delta likevel. Det framsto som en plage mens det sto på. Siden har uviljen mot allsang bare vokst.

Det finnes gode unntak, som når glødende fans spontant hiver seg med på konsert, eller under viktig fotballkamp. Da «Skolens sangbok» av Mads Berg nylig ble kåret til en av tidenes viktigste norske sakprosabøker, møtte jeg meg selv i døra.

Sangens bibel i norsk skole for generasjoner av nordmenn ble nylig kåret til en av de viktigste norske sakprosabøkene av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Generasjoner av nordmenn har vokst opp med Mads Bergs sangbibel. Det er ikke mange bøker jeg husker fra grunnskolen. Bare jeg ser omslaget til den, hører jeg ordene til sanger jeg ikke visste at jeg kunne. I etterpåklokskapens lys er jeg tross alt glad vi måtte synge oss gjennom skolen. Det kan til og med ha gitt litt dannelse.

Les også kommentaren «Kulturkampen vi hører lite om»