I 2016 ba Stortinget regjeringen om å legge til rette for at NTNUs nye campus skulle utvikles med «ambisiøse miljøløsninger». I den siste tiden har disse målsettingene blitt pulverisert, blant annet er sesongvarmelageret og solcellepaneler fjernet. Leder av forskningssenteret for nullutslippsnabolag (ZEN) Thomas K. Thiis uttalte i Adresseavisen 16.11. at det vil virke helt uforståelig om 15 år at vi har gjort det på denne måten. Men selv med de energitiltakene som nå er økset bort, vil byggingen av en samlet campus på Gløshaugen skape enorme, og unødvendige utslipp i en tid hvor nettopp det motsatte er påkrevd.
Strid om campus-utbyggingen: – Om 15 år vil det virke uforståelig at man valgte å gjøre det på denne måten
Byggeprosessen og materialbruken står for rundt halvparten av klimagassutslippene i livsløpet til en bygning. Med høye miljøambisjoner i materialbruken kan man redusere klimafotavtrykket i nye bygninger med 22 prosent i forhold til standard byggerier. Men det som virkelig får utslippene til å rase, er å heller oppgradere eksisterende bygninger enn å reise nye. Siden de aller fleste materialene allerede er på plass i et slikt scenario, reduseres klimapåvirkningen sammenlignet med nybygg med hele 64 prosent.
Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 50 prosent innen 2030 og 90 innen 2050. Da er det helt uforståelig at staten og NTNU planlegger å flytte studenter og ansatte fra en fungerende og eksisterende bygningsmasse, til nye bygninger med et langt større miljømessig fotavtrykk.
Nye NTNU skulle bli et miljøfyrtårn. Men klimamålene forsvant med sparekravene
Med sine lyse gater og en bygningsmasse som er godt plassert i et vakkert landskap, ligger Dragvoll der allerede. Romlig variasjon, god sirkulasjon og en robust utforming bidrar til en tilpasningsdyktig og fleksibel campusstruktur. Og selv uten å ta i bruk en flik med matjord finnes det muligheter til utvidelser og tilpasninger i mange tiår fremover. Å oppgradere Dragvoll er miljømessig smart og vil også ta vare på vår universitets- og arkitekturhistorie på en god måte.
Universitetskomplekset må uansett etterbruk rehabiliteres – høyst sannsynlig med offentlige midler. Per dags dato finnes det ingen reelle ideer om hva det 75 000 kvadratmeter store anlegget skal brukes til etter en mulig samling av campus. Selv om anlegget er tilpasningsdyktig, egner arkitekturen seg nok best til universitetsformål. For øvrig vil en shuttlebuss fra Gløshaugen til Dragvoll ta under ti minutter, det tilsvarer reisetiden fra Gløshaugen til Olavskvartalet.
En mer åpen og tilgjengelig campus
I sitt vedtak om campussamling fra mai i år har styret i NTNU bekreftet Stortingets miljøambisjon fra 2016. I tillegg legger styret til grunn følgende prioriteringer:
• Det skal utvikles fremtidsrettede læringsarealer og felles læringsstrøk i Gløshaugen-området, som legger til rette for god faglig og sosial kvalitet og at studenter møtes på tvers av studieprogrammer.
• Institutt for musikk, som i dag er lokalisert på Dragvoll og i Trondheim sentrum, skal samles og Kunstakademiet i Trondheim skal flyttes til Gløshaugen-området.
Verken Institutt for musikk eller Kunstakademiet er lengre en del av campussamlingen. Det sentrale læringsstrøket, som skulle være fundamentet for tverrfagligheten i campusprosjektet, er så vidt vi har forstått også tatt ut. Når både miljøambisjonene og planene for området som skal utløse den tverrfaglige gevinsten er rasjonalisert bort, må man spørre seg om prosjektet lenger er verd de massive utslippene det vil generere.
Særlig lurer vi på om NTNU kan være bekjent med å gå videre med et prosjekt som ikke lenger svarer til styrets og Stortingets tydelig uttalte ambisjoner? Dersom campussamlingen gjennomføres innenfor slike rammer, kan det skade NTNUs omdømme som et universitet som både har fokus på bærekraft i undervisning, forskning og drift.
Et løft for NTNU – en landssak av største betydning!
Et ofte gjentatt argument for å gjennomføre NTNUs campussamling for enhver pris, er at den statlige bevilgningen er uløselig knyttet til flyttingen av Dragvoll til Gløshaugen. Da kulturminister Anette Trettebergstuen besøkte Trondheim 10.11. i år, gjorde hun det klart at Kulturdepartementet ville vurdere en større museumsbevilgning til Trondheims Kunst- og Kunstindustrimuseum uavhengig av om de to museene velger å slå seg sammen i et nytt bygg, eller utvide og modernisere sine to eksisterende bygninger. Den statlige investeringspolitikken må følge opp vedtatte klimaplaner og vil i større grad enn tidligere støtte rehabilitering, transformasjon og utvikling. Kan styret ved NTNU si med sikkerhet at denne fleksibiliteten ikke også finnes i Kunnskapsdepartementet?
Samlingen av AVH og NTH til NTNU i 1996 var et godt og fremtidsrettet grep. Man fikk etablert et universitet med en bredde og en tverrfaglighet som faktisk bidrar med bærekraftig «kunnskap for en bedre verden». Hva om alle de kloke hodene på NTNU kunne utvikle konsepter for samarbeid som ikke må innebære en massiv bruk av betong og store utslipp? Tenk om vi heller kunne utviklet de eksisterende campusområdene på Dragvoll, Gløshaugen og Kalvskinnet, og koble disse sammen med utslippsfrie løsninger? Kan vi ta med oss erfaringene fra pandemien om digitalt samarbeid inn i denne utviklingen? Enn om vi tenker campusblanding fremfor campussamling?
La oss bruke slike scenarier som utgangspunkt for veien videre for NTNU – en utvikling som både er bærekraftig, utvikler ny kunnskap og gir positive effekter for organisasjonen. Vi trenger nyskapende løsninger fremfor gårsdagens modell hvor vi forsøker å bygge oss ut av problemet.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe