I fjor døde over 100 millioner dyr i landets nest største eksportnæring. Bransjen trenger nye regler som rammer oppdrettere med uholdbar dyrevelferd, og belønner dem som systematisk setter fisken i sentrum.
Tallene i den nyeste Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet er dyster lesning. Antallet fisk som dør før de når slakteriet i norsk oppdrettsnæring var i fjor, igjen, rekordhøyt. Mer enn 59 millioner oppdrettsfisk døde i merdene. Det innebar en dødelighet på 16 prosent for laksen og 17 prosent for regnbueørreten. I tillegg døde mer enn 38 millioner settefisk før de ble satt ut i merdene i sjøen. På toppen kommer 36 millioner rensefisk som ble brukt i oppdrettsanleggene til å spise lus av fisken.
Lignende dødelighetstall hadde ikke blitt godtatt verken av forbruker eller myndigheter om det gjaldt andre dyr. Hvorfor godtar vi for dårlig dyrevelferd for fisken?
Dødeligheten i oppdrettsnæringa har ligget på samme høye nivå i flere år. Fiskehelsebiologer og veterinærer har advart mot en uholdbar utvikling i lengre tid, men blir ikke lyttet til av verken oppdrettere eller myndigheter.
Det er stor variasjon i dødelighet i norske merder. Tallene viser at det er mulig å drive oppdrett med lav dødelighet og gode forhold for fisken. Enkelte oppdrettere kan vise til tall på dødelighet tilsvarende de lave tallene vi ellers ser i norsk husdyrproduksjon, mens hos andre dør over halvparten av fisken før slakt. Slik kan vi ikke ha det.
Myndighetene må på banen og ta i bruk virkemidler og insentiver som stimulerer til drift som også setter fiskevelferd i sentrum. Historien har vist at regulering av produksjonen er et sterkt virkemiddel for raske endringer, hvor næringen selv motiveres til å finne de beste løsningene.
Både den forrige og dagens regjering har mål om en bærekraftig havbruksnæring. Men det er oppsiktsvekkende sjelden at fisken og fiskens helse og velferd er i fokus når det snakkes om bærekraft. Fisk er omfattet av dyrevelferdsloven som alle andre dyr, det betyr at fiskens velferd skal ivaretas gjennom hele livssyklusen. Dette etterleves ikke godt nok i oppdrettsnæringa i dag.
Vi må bry oss mer om oppdrettslaksen
Et eksempel er bruken av rensefisk. 36 millioner rensefisk ble satt ut i jobb i anleggene i fjor. Det finnes ingen eksakt oversikt over dødelighet hos rensefisken, men fiskehelsepersonell på produksjonsanleggene har rapportert om en total dødelighet, og hyppig forekomst av diagnoser som indikerer nedsatt velferd, ifølge Fiskehelserapporten.
I tillegg fungerer dagens system slik at det eneste som påvirker om produksjonen kan økes eller ikke, er antallet lus på fisken i oppdrettsmerdene. God kontroll med lus på bekostning av fiskevelferden premieres dermed med produksjonsvekst, mens oppdrettere som prioriterer fiskens helse og velferd, kan risikere redusert produksjon. Derfor finnes det eksempler som at et anlegg med 75 prosent dødelighet ble belønnet med vekst, fordi de tilfredsstiller kravene til lusenivå. Hvilke tiltak som blir benyttet for å oppnå dette målet er ikke vurdert ved tildeling av «premien».
Å få ned dødeligheten må være førsteprioritet i regjeringas nye dyrevelferdsmelding. Vi har flere forslag til hvordan det kan gjøres:
Vekst må kobles til dyrevelferd og dødelighet. Dødeligheten må ned før man kan få innvilget produksjonsvekst
Enkeltanlegg som har gjentatte utfordringer med høy dødelighet og dårlig velferd, bør få redusert sin produksjon.
Oppdrettsselskapet er selv ansvarlig for dyrehelsen. Dette skal ikke overlates til fiskehelsepersonellet.
Dyrevelferden og fiskens biologi må komme først og ikke sist, når ny teknologi og nye metoder for håndtering og produksjon av fisken utvikles. Fiskens velferdskrav må forankres i alle deler av regelverket.
Mattilsynet må sikres tilstrekkelig ressurser og midler til å utøve sin kontrollfunksjon.
Da Fiskehelserapporten ble lagt fram sa fiskeriminister Bjørnar Skjæran at den rekordhøye dødeligheten i merdene «må ned». Det sa han også da rapporten ble lagt fram i fjor. Men dødeligheten har fortsatt å vokse og ingen nye tiltak har kommet på plass. Tida er overmoden for å ta politiske grep som beskytter fisken.
Veterinærforeningen og Tekna foreslår å iverksette sterke insentiver som vi vet driver utviklingen i ønsket retning – nemlig produksjonsvekst. Hvert fjerde oppdrettsanlegg produserer i dag fisk med dødelighetstall tilsvarende det vi ser innenfor norsk landbruk. Dette viser at det er fullt mulig for alle norske oppdrettere å plasseres i den samme kategorien. Vi har alle forutsetninger for å holde på posisjonen som verdens ledende lakseprodusent – men det betinger at fiskens helse og velferd vektlegges på lik linje med andre dyr.