I en verden fylt av radikale forskjeller er det nødvendig å unngå generalisering og universelle forklaringer.

Vi må akseptere at store, politiske hendelser består av uendelige mange ulike konkrete problemstillinger og fortellinger. På Trondheim kunstmuseum viser vi nå Søsterløs – en utstilling som tematiserer en konflikt vi alle har et forhold til, fra et perspektiv de fleste av oss ikke ellers har tilgang til.

Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, kunne vi høre ekkoet av våre egne vantro stemmer som allerede hadde erklært at pandemien hadde forandret verden for alltid. Selv om den russisk-ukrainske krigen faktisk har pågått siden 2014, vekket den militære invasjonen voldsomme reaksjoner i Europa fordi krigen kom så nært, rent geografisk. Det må sies at dette ikke er den eneste krigen som foregår nå, konflikter fortsetter i Afghanistan, Syria og Jemen bare for å nevne noen. Det minner oss om hvor skjørt livet er, og at hvis vi ønsker å endre denne grimme virkeligheten må vi handle her og nå. Abstrakte tanker er ikke nok.

At invasjonen på et øyeblikk ble et sentralt tema i hele verden – akkurat som flyktningkrisen og pandemien ble det tidligere – er også et tegn på at menneskelige tragedier fort blir en vare i kulturelle markeder, som instrumenter for kapital og politikk. I mars 2022 inviterte Trondheim kunstmuseum til panelsamtale om kulturell boikott av Russland. Vi stilte spørsmål om boikott av russiske kulturaktører har noen hensikt. Den Trondheimsbaserte, tatar-russiske kunstneren, Yaniya Mikhalina deltok i samtalen og bidro med viktige perspektiver fra en kolonialisert, etnisk minoritet i Russland. Hun argumenterte for at bildet på konflikten må få lov til å være kompleks, fordi virkeligheten bak er svært sammensatt, med lange historiske linjer.

Likevel blir vi servert enkle forklaringsmodeller via mediebildet. I Europa, som i USA, føres det en kulturkrig mellom progressive og reaksjonære krefter, mellom de som ønsker å bruke kunst for større likhet og demokratisering av samfunnet, og de som tar til orde for å ta tilbake tradisjoner som vektlegger patriotiske og nasjonalistiske verdier.

Hvilke stemmer skal formulere fremtiden? Vi har tro på at stemmene som formulerer fremtiden må være situerte stemmer. Den situerte stemmen innebærer å se på de som taler i tett sammenheng med den situasjonen de inngår i. Det betyr at mennesker med sin egen kropp og i sine egne omgivelser reagerer på, og yter motstand mot, det dominerende ordskiftet.

Filosofen, feministen og biologen Donna J. Haraway introduserte i 1988 ideen om situert kunnskap, som innebærer en anerkjennelse av at all kunnskapsproduksjon kan lokaliseres og kontekstualiseres; kulturelt, materielt og ideologisk. For Haraway er dette en måte å synliggjøre hvordan kunnskap blir til og endres gjennom ulike fortellinger. Dette er ikke det samme som å si at grunnleggende matematiske prinsipper er relative, men at måten vitenskapelige fakta og funn blir etablert og formidlet på, har betydning for hvilke kunnskapsregimer som skapes og opprettholdes, eller utfordres. Et eksempel på en slik situert stemme er nettopp Yanyia Mikhalina sitt kunstnerskap. Hun er kandidat på PhD programmet til NTNU og er nå aktuell med utstillingen Søsterløs på Trondheim kunstmuseum. Hennes kunstneriske posisjon er at kunnskapen vår om verden ikke er nøytral, men snarere noe som produseres på grunnlag av mange av de samme maktstrukturene som i resten av samfunnet.

For Mikhalina er det viktig å synliggjøre at Russlands mange minoriteter og etnisiteter aldri har fått komme til orde på egne premisser, men istedenfor blitt beskrevet av et statlig kontrollert og sentralisert Moskva-perspektiv. Problemet er at de offisielle fortellingene utgir seg for å dokumentere virkeligheten fra et nøytralt og objektivt ståsted og beskriver samtidig ikke-russiske minoritetene som underutviklet og eksotisk. I Norge har vi en tilsvarende problemstilling i forhold til samiske folkegrupper.

Som dokumentarfilmmaker står Yaniya Mikhalina for en feminisering av produksjonsprosessen, preget av lytting, tid og empati. Dermed skaper kunsten hennes rom for de stemmene som trenger plass. Rom for en kompleks og flerdimensjonal forståelse av hva som foregår i Russland, og at dagens kolonialisme har røtter som går langt tilbake og har rammet de ulike nasjonale minoritetene i landet over lang tid. Gjennom sitt kunstnerskap ønsker ikke Mikhalina å drive en mot-propaganda mot Putins militære aggresjon og det koloniale prosjektet, men å la dem som ikke har blitt hørt få en stemme. Mikhalina sitt arbeid bidrar til å åpne flere fortellinger om minoritetene i Russland som historiske subjekter, og lar stemmene deres høres på egne premisser.

Å gi en plass til slike situerte stemmer i en verden i endring er kunsten og dens institusjoners primære oppgave fremover. Som institusjon må vi være bevisst vårt ståsted, og inkludere dette i måten vi jobber på. Med en slik praksis skaper museet et sted for ytring, og et sted for å lytte til stemmer fra hele verden.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!