Jeg vurderer herved å revidere min oppfatning av systemets iboende umenneskelighet.

Det startet med en av hverdagslivets katastrofer. Jeg hadde glemt lua mi på flybussen. Ikke en hvilken som helst lue, den var strikket av min kjære, så jeg lå tynt an.

Jeg ringte Nettbuss og møtte en robotstemme som sa at de kun tar imot henvendelser på e-post. Dette koker nok bort i kålen, tenkte jeg, men gjorde som de ba om.

Umiddelbart fikk jeg svar: «Din forespørsel er nå avsluttet hos kundesenteret. Saken er enten løst eller videresendt til en annen avdeling i Nettbuss

Nok et robotsvar. Litt surt svarte jeg at det hadde vært fint å vite hva «løsningen» gikk ut på dersom min sak virkelig var «løst». Men kundekonsulent Ruth svarte høflig at saken var sendt til kundekontoret i Trondheim og at jeg bare kunne ringe nummeret hun har oppgitt.

Før jeg fikk tid til å ringe, kom det en e-post fra Nettbuss på Sluppen: «Du er velkommen til Tempevegen 25 for å se gjennom vår store samling av luer». Hvis jeg kunne gi en beskrivelse, «kan vi jo ta en titt på forhånd».

Jeg sendte signalement av lua. Elleve minutter senere kom det ny e-post med bildevedlegg: «Ligner denne?».

Det var lua mi! Fantastisk service!! Jeg trekker herved tilbake all min forutinntatte mistro. Så begeistret ble jeg at jeg nesten glemte at jeg kanskje hadde fått like effektiv hjelp hvis Nettbuss hadde oppgitt telefonnummeret til Tempeveien med én gang.

Så kan jeg være litt grinebiter, tross alt.