Gjedremsslåtten

Staten ekspanderer pengemengden gjennom det statlige pengemonopolet, opptak av statslån (ca 616 milliarder inkludert «redningspakken»), sentralbanken og beskyttelse av banker som låner ut penger uten dekning. Denne kronikken handler om pengemonopolets opprinnelse i Norge og følgene av at staten manipulerer pengemengden. For 1000 år siden hadde forfedrene våre frihet til å bruke de myntene som de likte best (pengefrihet). De foretrakk mynt som var kjent for høyt og stabilt innslag av verdifullt metall som sølv eller gull. De brukte mest utenlandsk mynt inntil Harald Hardråde gjorde slutt på det. Først ble han skadet på Stiklestad, så flyktet han til Gardariket før han dro til Konstantinopel og lærte kunsten å bruke pengemonopol som inntektskilde. Som konge fra 1047 begynte Hardråde å prege sølvmynt og innføre lover som ga den privilegert status (den ble tvungent betalingsmiddel eller folk måtte bruke den til betaling av skatt e.l.). Etterpå reduserte han planmessig sølvinnholdet fra 90 % ned mot 20-25 %. Den som ønsket gangbar mynt måtte levere fra seg sølv til smelting og preging. Hardråde ga tilbake mynt med mindre sølv enn han hadde tatt i mot og lagde mer mynt (ekspanderte pengemengden) av overskuddssølvet. Den gikk med til eget forbruk, lønn av soldater, våpenkjøp, krigsfinansiering osv. Hardrådes lover gjorde at myntene som han preget fikk kunstig høy verdi som betalingsmiddel sammenlignet med andre mynter med tilsvarende eller høyere sølvinnhold. Fremmed mynt fikk tilsvarende kunstig lav verdi og forsvant ut av landet. Kort etter han døde var nesten all fremmed mynt borte fra Norge. (Greshams lov sier at «dårlige penger driver ut gode penger».) Ved å redusere sølvet i en myntsort fra f.eks. 90 % til 45 % kunne Hardråde doble pengemengden. Økt pengemengde kalles «pengeinflasjon». Doblingen betyr at verdien av hver penge halveres. Det vil si at man i snitt må bruke dobbelt så mange mynter for å kjøpe de samme varene. Det kaller vi «prisinflasjon». Pengeinflasjon forårsaker prisinflasjon. Jeg gjentar: Pengeinflasjon forårsaker prisinflasjon. Hardrådes bruk av overskuddssølvet førte også til at arbeidskraft og andre knappe ressurser ble trukket bort fra produksjon (av varer som vanlige folk etterspurte) og i stedet brukt til destruksjon (Hardrådes krigsmaskin og forbruk). Færre tilgjengelige ressurser gjorde det dyrere å produsere andre varer. Pengeinflasjon førte derfor både direkte til generell prisinflasjon og indirekte til prisstigning på de varene som folk trengte aller mest. De som mottok Hardrådes overskuddsmynt først, f.eks. hirden og våpenprodusenter, tjente på det. Med nyslåtte penger kjøpte de varer og tjenester til «gårsdagens» pris, før prisstigningen kom. De som mottok de nye pengene senere eller aldri måtte slite med prisstigningen. Tidlige mottakere av Hardrådes mynt tjente på bekostning av alle andre. Tapet som de sist nevnte fikk p.g.a. at mynten deres ble mindre verd kaller vi «inflasjonsskatt». I en økonomi basert på sølv- eller gullmynt kan folk oppdage inflasjonen direkte gjennom sansene, pga. at god mynt er blankere, tyngre, mykere og har annen klang. Skal kongen lykkes må han redusere sølvinnholdet gradvis over tid og bruke tvang. Ellers risikerer han at folk nekter å ta i mot dårlig mynt som betaling. Snorre forteller at Hardråde møtte noe motstand:«Åtte dagar etter jul fekk mennene sold. Den betalinga var kalla Haraldsslåtten og var mest kopar, på det beste halvparten sølv. Då Halldor fekk løna si, heldt han pengane i kappefliken og såg på dei. Sølvet syntes ikkje vera særleg godt. Då slo han til med andre handa så pengane fór ned i halmen.» Hardråde døde i forsøket på å ta England i 1066, men inflasjonspolitikken fortsatte. Staten forbød etter hvert folk å bruke sølv og gull som betalingsmiddel, og krever i dag at vi må bruke statens papirpenger. Det har gjort det svært vanskelig for oss å verne oss mot inflasjon. I den siste perioden med gullstandard i Norge (1874-1913) steg konsumprisene med bare 4 %. Med papirstandard (1914-2008) har konsumprisene steget med 4703 %. Markedsboblene har også blitt mye verre og USA bruker inflasjon til å finansiere den mest fryktinngytende militærmakten som verden noen gang har sett. Vår myntherre heter Svein Gjedrem. Han lager pengeinflasjon med et tastetrykk og ekspanderer pengemengden (M1) i snitt med 9,5 % i året, noe som ville gjort Hardråde stum av beundring. Gjedrem er magikeren som ga oss en illusjon av enorm økonomisk vekst. I løpet av hans styringstid doblet boligprisene seg, «verdien» på bankene gikk opp 300 %, mens Oslo børs tok kaka med 400 %. Nå ser vi at Gjedrem/Halvorsens og Bernanke/Paulsons pengemanipulering i realiteten har gitt oss et økonomisk Ragnarok. Likevel markedsfører de ytterligere ekspansjon av pengemengde og statsgjeld som «redningspakke». Gjedrem innrømmer at «Vi bruker seddelpressen nå» (Dagens Næringsliv 17.10) og føyer til:«Inflasjonen er høy i dag. Det skyldes at råvare-, matvare- og energipriser økte kraftig i vår og at lønnsveksten er blitt høy.» Du kan stille deg følgende spørsmål: Hva mener han med «inflasjonen»? Hva er årsaken og hva er virkningen? Hvor kommer pengene fra? Hvem forsøker han egentlig å redde? Hvem tjener på inflasjon i dag? Albert Edwards er kåret til verdens beste aksjestrateg. Han sier at Alan Greenspan (USAs sentralbanksjef 1987-2006) bør kastes i fengsel. Gjedrem får ikke kost og losji på min regning, men han bør avskjediges øyeblikkelig. Jeg ser for meg at han drømmer om det hver natt, men at det plager ham at drømmen har to forskjellige sluttscener: I den bittersøte versjonen får han gullmynt som sluttpakke, mens i marerittversjonen får han kappen full av sin egen Gjedremsslått. rune@bauta.as