Dette er en advarsel. Denne artikkelen inneholder sterke scener. Kanskje sterkere enn du klarer å ta inn over deg. Dermed er faren stor for at du ikke vil tro at vi kan gå en stille vår i møte.

Saken er nemlig at verdens fuglearter er i dramatisk nedgang. Om ikke mange år kan vi gå en fuglekvitterstille vår i møte fordi vi er inne i en tidsperiode der arter masseutryddes. De kommer ikke tilbake. De blir borte for alltid.

Det er sjokkerende og nesten ikke til å holde ut. Ikke gjelder det kun fugler heller. Verdens arter utryddes nå tusen ganger raskere enn det som er naturlig.

Det snakkes om at vi er inne i verdenshistoriens sjette masseutryddelse av arter og at to prosent av alle arter dør hvert år. Hvorfor hører vi ikke mer om det?

Livet på jorda har allerede gjennomgått fem masseutryddelser siden det oppsto for tre og en halv milliarder år siden, og naturkrefter har stått bak hver runde.

Sist gang var for 65 millioner år siden da jorda ble truffet av en kjempemeteoritt og dinosaurenes tid var over.

Forskjellen denne gang er at endringene er menneskeskapte. For første gang er det ikke naturkrefter, men vi som står bak masseutryddelsen. Dette har en rekke rapporter pekt på i det siste.

Les også Signert-kommentaren: Dannelsen bør dø. Noe annet er bare helt dust

Har du fått med deg debatten om Kunsthall Trondheim: Timene gikk. Hører ikke en skit. MÅ det være sånn? Er klar formidling uvesentlig?

Fugler, fisk, dyr, planter og insekter dør i en rasende fart blant annet på grunn av de menneskeskapte klimaendringene, overfiske, tap av leveområder og tyvjakt.

Bier er i ferd med å forsvinne og med dem mange plantearter som dermed ikke kan formere seg.

Korallrev forsvinner på grunn av klimaendringer og med dem fiskearter og annet liv i havet.

Fuglearter forsvinner siden vi bygger ned deres leveområder. En av tre norske fuglearter står faktisk på lista over arter som kan risikere å dø ut og de siste førti årene har førti prosent av fuglenes viktige våtmarker gått tapt til mennesket.

Samtidig har vi brukt verdenshavene som søppelplass og mengder av plast har blitt en stor fare for liv som lever av og i havet. Det er sterke scener som utspiller seg i kampen om å overleve.

Vår velferd er avhengig av at naturen fungerer og at vi har et rikt naturmangfold. Vi er avhengig av de godene vi får fra naturen til mat, medisiner, drikkevann, klær, tømmer til bygging av hus og mye mer.

Les også debattinnlegget: Min kone talte hele 119 motgående vogntog på 19 mil smal og svingete vei

Det er ikke bare for artenes egenverdi vi må sikre deres overlevelse, men vi må sikre dem for oss selv også.

Endringer vi mennesker har skapt, kan vi mennesker også gjøre noe med. Derfor kan vi ikke sitte og vente og tillate at våren blir stillere, at havene blir tommere og at somrene ikke lengre vil summe av insekt.

Selv har jeg funnet glede i at WWF tilbyr fadderordninger, der enkeltpersoner som fadder kan sørge for dyrs overlevelse. Jeg vet dette bare bidrar som en dråpe i havet. Som samfunn må vi dermed satse mye høyere og styrke forskningen rundt årsakssammenhengene.

Vi må også satse på å ivareta og forvalte artsmangfoldet og vi må bøte på skadene vi har gjort og investere i gjenoppbygging av viktige naturmiljø, slik det for eksempel nå gjøres på Ørlandet med reetablering av Rusasetvannet.

Det er for lite fokus på artene som nå forsvinner. Det gjøres for lite for å endre utviklingen, og det er lett å bli oppgitt og føle seg som en skremt tilskuer til masseutryddelsen.

Det er kanskje best å velge å ikke tro at det virkelig skjer, og å leve lykkelig uvitende helt til den stille våren kommer.

Kanskje er dette hva regjeringen gjør når de nå velger å bygge ned Miljødirektoratet, som er vårt fremste redskap for å forvalte de norske artene. Kan denne beslutningen være ett eksempel på at situasjonen er for alvorlig til å ta den inn over seg?

Hva tror du?

heidi.fossland@gmail.com

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.