Til vanlig leser jeg ikke Bondebladet, og bare leilighetsvis Nationen. Men noen timer med dem begge for en tid siden etterlot et bilde av saker og bekymringer som vi sjelden snakker om i byen.
«I Norge er det liten bekymring for norsk matvaresikkerhet og mattilgang blant folk flest», slås det enkelt fast under emneordet matsikkerhet i Wikipedia.
Og sant nok – sist det var dødbringende hungersnød i Norge var i 1812, under Napoleonskrigene, da den engelske flåten blokkerte Norge, og Henrik Ibsens Terje Vigen rodde så «blodet fra neglerne sprang» under sin risikable ferd over Skagerak for å skaffe korn. Matmangel var det også under tyskernes okkupasjon. Men de fleste hadde «noen på bygda» som kunne hjelpe i nøden, og vi sultet ikke i hjel.
Kan vi være så sikre på at vi alltid vil ha nok mat her til lands? Tanker om slikt ligger nær når man, som jeg, iblant ferdes blant Oppdals bønder og leser Bondebladet.
Les også Stein Arne Sæthers kommentar: Et elendig år for jordvernet
Der uroer de seg over framtiden for norsk landbruk og matproduksjon. Ikke bare i egen bygd, der den ene etter den andre av bøndene avvikler driften av melkekyr og arbeidskraftkrevende virksomhet, og der det de får i kilopris for et slaktelam ikke er stort høyere enn for 20 år siden. I mange familier er det bekymringer om det i det hele tatt finnes noen som vil overta.
Og selvsagt er det liten entusiasme for Trygve Hegnars tanker om at vi like godt kan nedlegge hele landbruket og kjøpe maten billigere fra Polen og andre lavkostland.
«Heilt toillat …», og det handler blant annet om matsikkerhet, forstår jeg. Men også om et mye større bilde av hvordan matjorda forvaltes og brukes, ikke bare her til lands, men også i u-landene.
På lang sikt blir det helt sikkert mangel på matjord og mat, hører jeg dem si. Og at «Ingen Kan Eta Asfalt», med IKEAs blå forbokstaver, som det stod på plakater under en av demonstrasjonene mot at IKEA skulle få beslaglegge nye fete matjorder i Vestby.
Opptatt av debatt? Les: I dag er jeg bare sjokkert, kvalm, skamfull og sorgtung
Det handler om at vi kommer til å trenge all den lille matjorda vi faktisk har her til lands, der knapt 3 prosent av landarealet er dyrkbart. Vi produserer ikke mer enn 43 prosent av den maten vi spiser. Og godt i underkant av 40 prosent, om vi trekker fra kraftfôret vi importerer fra fattige u-land. Men så bygger vi altså matjorda ned, med uforminsket fart. Rundt 8000 dekar, svarende til gud-vet-hvor-mange-fotballbaner, legges under asfalt og betong hvert år, leste jeg. Til tross for Stortingets vedtatte jordvernstrategi om at omdisponeringen av jordbruksareal skal være nede på halvparten innen år 2020.
Det er alt for fristende for den enkelte kommune å si ja til en eller annen utbygger eller etablering som gir arbeidsplasser. Eller til de store nye veiprosjektene som legger hele storgarder under asfalt. Så lenge vi kan kjøpe mat fra utlandet og butikkene er fulle, er det ingen bjeller som ringer.
Ikke engang over at kornlagrene våre, de store siloene for beredskapslagre, blir til studentboliger. Eller uro over at verdens kornlager-beredskap blir stadig dårligere, nå bare nok til rundt 60 dagers verdensforbruk, på samme nivå som i 1966.
Mer debatt: Man kan ikke forlate gutten i kulden, uten å vite om han blir kjørt til skolen i det hele tatt
Men ute i verden er det folk som forstår at dyrkbar matjord er en begrenset ressurs. Og der er det gjerne makta som rår. Makta, markedet og pengene. Stadig oftere leser jeg, ikke bare i Nationen, om det som på engelsk heter «land-grabbing», jordrapping eller jordran – dette at korrupte regimer driver fattige bønder vekk fra jorda med makt.
Vestlige pengeinteresser, med Verdensbanken som alliert, står gjerne bak, og tenker langsiktig. Og vi vet at kineserne også er blant de ivrigste oppkjøpere av matjord, særlig i Afrika. De har forstått at klimaendringer og en økende befolkning vil gi mangel på mat.
Det er bare et spørsmål om når. Og om hvor mye av det norske landbruket vi har avviklet eller industrialisert innen den tid, og om vi fortsatt har nok bønder med kompetanse, til en tid der vi kommer til å trenge all den matjorda vi har.
Selv tidligere forsvarssjef Harald Sunde uroer seg alvorlig for matsikkerheten, kan Bondebladet melde. Mot en matkrise er det lite hjelp med F-35.
Hør våre kommentatorer og gjest Tord Lien snakke om sukker, budsjett og hårvask.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter