Ved årsskiftet er det gode grunner til å spå at EØS-avtalen blir den nye elefanten i rommet. Kan den norske velferdsstatens ordninger overleve under trykket av EØS og en globalisert økonomi?
På forsommeren i 2013 kom jeg til å skrive en artikkel i denne Signert-spalten med tittel «Usnuelige reformer». Den tok av på nettet, fikk jeg vite da sommerferien var over. Ennå har jeg ikke helt sett hvorfor. Kanskje var det dette umulige ordet usnuelig. Det står ikke engang som oppslagsord i den helt nye Norsk akademisk ordbok (noab.no). Men er en liketil fornorsking av ordet irreversibel – «noe som ikke kan reverseres eller snus», som det står i den samme ordboka.
Artikkelen handlet om etterkrigstidens solidariske fellesskapsordninger, slike som vi trolig aldri ville få tilbake, om de først ble fjernet. Som reguleringen av boligmarkedet, loddtrekning om turnusplasser for leger, den universelle gravferdshjelpen eller bremser for private sykehus og private helseforsikringer.
Les også Leon Bafondokos kommentar: Fjerner en integreringssuksess
Mange av disse ordningene og begrensningene var sentrale for byggingen av velferdsstaten, i en tid da Norge var fattigere, men snillere. Snillere – i betydningen av at viljen til å skape økonomisk utjevning og større sosial rettferdighet gjennomsyret de fleste politiske partiene. Vi skjønte at det var viktig å løfte i flokk, og at de rike måtte bidra mer til det velferdssamfunnet vi var i ferd med å skape. Slik formet vi de nordiske velferdsstatene, de som vi har så god grunn til å være stolte over, særlig når vi ser oss rundt i verden.
Men nå knaker de i sammenføyningene. De økonomiske ulikhetene mellom fattig og rik øker, raskere her enn i andre europeisk land. Antallet barn som vokser opp i fattige familier har aldri vært så høyt. Alle vet det, men stortingsflertallet vil ikke gjøre noe med barnetrygden. Avvikling av arveavgifter og formuesskatter øker de sosiale ulikhetene. Arbeidsmiljøloven undermineres av bemanningsbyråer og midlertidige ansettelser. Faglige rettigheter svekkes. Hele bransjer står i fare. Sosial dumping er ikke lenger et fremmedord.
Opptatt av debatt? Les også: Det var eldre kvinner som satt i kinosalen og skravlet gjennom hele filmen
Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik innrømmet i begynnelsen av oktober at partiet hadde forsømt seg i debatten om fri flyt av arbeidskraft. Solidariteten rakner: «Arbeidere i alle land – konkurrer!»
Siden årtusenskiftet har omtrent alle reformer i velferdsordningene våre dreid seg om begrensninger og avkorting av ytelser. Politiske partier skårer på å fyre opp en underliggende mistillit til våre medborgere. Velferd og solidaritet blir gradvis erstattet av marked og konkurranse. Kjøp og salg, også i sektorer der vi før mente det var klokt å holde markedet unna. Velferdsstaten blir til markedsstaten.
Stadig oftere ser jeg at det vises til regelverket i EØS, denne økonomiske avtalen Norge inngikk med EU i 1992, og som legger til grunn at vi også i Norge må underlegge oss regler for fri flyt, marked og konkurranse. Nå er markedet kommet til Posten, til jernbanen, vi kan ikke stanse bemanningsbyråene, differensiert arbeidsgiveravgift blir ulovlig, utenlandske lastebiler på lav lønn og slitte dekk gjør veiene farlige, og dette konkurranseorganet ESA forteller oss stadig hva vi ikke kan gjøre med velferds- og trygdeordninger.
Mer debatt: I eit anfall av overmot ville eg teste ut ståhjulingen barnebarnet hadde fått til jul
I min sektor får vi vite at vi ikke kan forskjellsbehandle utenlandske leger fra det utvidede EU, og at vi ikke engang kan kreve at de får en grunnleggende innføring i bakgrunn og intensjon med de norske trygdeordningene. Innenfor EØS «er en lege en lege». Selv den obligatoriske språktesten er oppgitt av sentrale myndigheter. Det påligger arbeidsgiveren.
Men EØS-avtalen er fortsatt som elefanten i rommet. Alle vet at den er der, men den er et ikke-tema blant sentrale politikere. Det kan selvsagt være gode grunner for det. Likevel ser vi et gryende opprør mot EØS-avtalen, både i fagbevegelsen, i partiene på venstresiden, i Senterpartiet, og nå også i Frp.
Og da står vi igjen med spørsmålet: Hvor mange av disse markedsreformene vil det i det hel tatt være politisk mulig å reversere? Er de «snuelige», eller skal vi rolig se på at den lovpriste velferdsstaten Norge blir som resten av Europa?
Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, regjeringsforhandlingene, bompenger og Trondheim kino som er 100 år
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter