Den siste uken har Adresseavisen sett nærmere på de planlagte utbyggingene på Overvik og Øvre Rotvoll.

I disse områdene på østsiden av byen kan det komme boliger til over ti tusen innbyggere. I alt går nesten tusen dekar matjord tapt.

Flere av beslutningene i disse sakene har vært omstridt, både da vedtakene ble gjort og ikke minst i ettertid. Adresseavisens artikler har dokumentert hvordan den planlagte skolen inne på Overvik-området «plutselig» er blitt flyttet ut på en naboeiendom der den vil legge beslag på mer dyrka jord. På denne måten blir boligprosjektet betydelig mer lønnsomt for utbyggerne.

Denne snuoperasjonen passerte et delvis sovende formannskap i fjor høst. Da saken kom opp på nytt i februar, sørget Arbeiderpartiet, Høyre og Frp, med én stemmes overvekt, for at utbyggerne fikk det som de ville. Problemet er at det er vanskelig å få øye på holdbare argumenter for å legge den planlagte Jakobsli skole utenfor området som allerede er omregulert.

Les Rita Otterviks begrunnelse her

Når en utbygger får tillatelse til å etablere nye, store boligområder, følger det med forpliktelser i form av offentlig infrastruktur som skole og veier. At Overvik-prosjektet kunne imøtekomme behovet for ny skole i bydelen, var da også et av argumentene som ble brukt for å overbevise om at det var fornuftig å omdisponere matjorda på gården.

Nå blir det nye tomtevalget møtt med innsigelser fra landbruksdirektøren og med protester fra foreldre i nærområdet. Skolen får en mindre sentral plassering, fremdriften blir forsinket og enda mer matjord går tapt. Å vise til at byen på denne måten får flere boliger, er ikke troverdig, det er ikke mangel på ledige boligarealer i Trondheim.

Overviksaken har helt fra begynnelsen vært en prosess der et samstemt «lag» av utbyggere og byens egentlige flertallskonstellasjon har overdøvet landbruksdirektøren, kommunens egne eksperter og småpartiene i bystyret. Det samme mønsteret var for øvrig tydelig i debatten om «grønn strek». Nær historikk viser at slike omreguleringer også godkjennes i departementene, til tross for vedtatte målsettinger om jordvern.

I politikken er det flertallet som bestemmer, og det er ingen grunn til å mistenke urent trav. Det gir likevel grunn til uro når inntrykket som sitter igjen, er at utbyggernes interesser går foran det som er best for fellesskapet. De folkevalgte bør ikke la næringsinteresser legge premissene for beslutningene.