Med Martin Luthers religiøse krise, der han av og til hatet Gud, startet reformasjonen. Omveltningen var et typisk renessansefenomen bygd på frihet, individualitet og vitenskapelig innstilling.

Disse endringene var så å si nødt til å skape endringer innenfor det religiøse området. På 1500-tallet var det 80 universiteter i Europa. Fornuften ble sett på som et arbeidsredskap innenfor de humanistiske fagfeltene. Ifølge den florentinske humanisten Giovanni della Casa (1502-56) er fornuften det eneste som kan sette grenser for våre dyriske drifter.

Midt i denne fornyelsen studerte unge Martin Luther i 1501 juss. Sommeren 1505 gjennomgikk han en religiøs krise, brøt av studiene og gikk i kloster for å tjene Gud. Han oppdaget at han ikke hadde noen særlig sterk kjærlighet til Gud.

Troslivet var dominert av egenkjærlighet. Egoismen smøg seg inn i alt som hadde med Gud å gjøre. Gud var mer et middel til til å frelse seg selv. Fromhetsøvelsene gjorde ham bare enda mer selvopptatt. I enkelte øyeblikk hatet han Gud.

Les også: Hvilken religion er det best å være annerledes i?

Utover 1500-tallet foreleste Luther om Bibelen på universitetet i Augsburg. Gjennom bibelstudiene, kom han fram til at kirkens lære på mange punkter ikke stemte overens med skriften. Etter å ha forelest over salmene i perioden 1513-15 og paulusbrevene i perioden 1515-1517, oppdaget han at de bibelske skriftene sier at man ikke kan prestere tro eller fullkommen kjærlighet overfor Gud og medmennesker. Tvert imot, det er Gud som gjennom Kristus gir mennesket denne kjærligheten.

Denne kombinasjonen av religiøs erfaring og bibelstudier danner grunnlaget for reformasjonen. Den er først og fremst et oppgjør med tidas bibelforståelse og dens fundamentalistiske tolkningstradisjon.

Dette ga støtet til en omfattende reformering av kristendommen. Oppdagelsen av at Gud er nådig, en kjærlig kraft, gjorde Luther dristig. Han følte så å si at han hadde Gud på sin side.

Det er mulig dere ikke har fått det med dere, men i 2017 er jeg tvangsinnlagt sammen med alle mine kolleger i Den norske kirke på et studieopphold i Martin Luthers skrifter.

Nå 500 år etter at Luther spikret sine 95 setninger på kirkeporten i Wittenberg, er det kanskje bibelstudiene, oppdagelsen av den nådige Gud som tiltaler mest. Ifølge Luther står hvert enkelt individ fritt til å tolke Bibelen. Det betyr ikke at hver tolkning er like sann, men at enhver kan forstå dens mening.

Poenget til Luther er at Skriften er klar dersom den leses og utlegges ved hjelp av filologiske metoder og der uklare bibelord blir satt opp mot klare. Luthers skriftsyn får blant annet stor betydning for etikken. Ut fra en liberal skrifttolkning utformer Luther en etikk, som på mange måter opphever en bestemt kristen livsstil:

...det er ikke til noen nytte om kroppen smykkes med hellige klær etter hellig skikk, om den ferdes på hellige steder, om den sysselsettes i hellig tjeneste, om den ber, faster eller avholder seg fra visse sorter mat eller gjør all den gjerning som kan gjøres med kroppen og i kroppen. Det trengs noe ganske annet for å gjøre sjelen rettferdig og fri. For alt som er nevnt her, kan utføres av hvilken som helst gudsfornekter, og slike sysler skaper da heller ikke annet enn hyklere. På den annen side vil det ikke skade sjelen om kroppen blir iført verdslige klær, om den ferdes på verdslige steder, om den spiser og drikker som vanlig, om den ikke ber høylydt og ellers lar være som er nevnt ovenfor, det som hyklerne gjør.

Og for nå å kaste vrak på alt, også på forskning, meditasjon og alt som ellers kan utrettes gjennom åndelige studier: Ingenting er til nytte. En eneste ting og bare den er nødvendig for kristenlivet og for kristen rettferdighet og frihet. Det er Guds hellige ord, Kristi evangelium, slik det sies i Joh 11. 25: Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal ikke i evighet dø. (Martin Luther. Verk i utvalg II. Oslo: Gyldendal, 1979, s 204-205.)

Poenget til Luther var at det ikke er noe prinsipielt skille mellom presten og de andre. Presten har ikke mottatt noen spesielle kvaliteter.

På det viset bidrar Luthers lære til en mer minimalistisk og sekulær kristendomsform. Etikken, som springer ut av en forestilling av Guds radikale kjærlighet, forutsetter en forestilling om et menneske som stadig feiler.

Selv om mennesket får tilgivelse, betyr ikke det at man slutter å synde. Luther foregriper på mange måter Freud i sitt syn på at mennesket er håpløst selvopptatt, delvis ute av stand til å ikke gi etter for sine egoistiske lyster.

500 år etter at Luther spikret sine 95 innvendinger mot tidas katolisisme, er det etter min mening hans skriftsyn og etikk som står seg best mot tidas tann. Skulle man derimot vurdere selve reformasjonshendelsen og det som skjedde i etterkant av reformasjonen, er det ikke særlig rart at mange mener at man like gjerne kunne vært den foruten. Kirkene ble ribbet for sin rike kunst. Klostrene kom i griske kongers hender. Helgenene, som på mange måter var gode forbilder, forsvant. Reformasjonen løp etter hvert ut i sterke moralistiske strømninger - som under Calvin og John Knox - og de egalitære idealene som lutherdommen skapte, resulterte i at 300.000 bønder ble drept under bondeopprøret. Når så reformasjonen også la grunnlag for den ene religionskrigen etter den andre, kan man gjerne spørre: Til hvilken pris? Dette er jo selvsagt vanskelig å svare på, men de læremessige fornyelsene ga støtet til en mer individuell utøvelse av religionen.

Mange teologer vil hevde at et større fokus på Jesus og den nådige guden, var et stort framskritt som frigjorde mennesker fra en kristendomsform basert på frykt. Oppløsning av fundamentalistiske bibeltolkninger skapte også større frihet for kvinner – både i samfunnet og i det religiøse fellesskapet.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken