Uber vurderer å etablere seg i Trondheim. Taxinæringen går i skyttergraven, men burde heller storme på barrikadene og gi utfordreren kamp.

Å drive kamp mot Uber, delingsøkonomi og moderne teknologi, blir som å kjempe mot de berømte vindmøllene. Jeg glemmer aldri i min tidlige journalistiske karriere da typografene kjempet mot datamaskinens inntog i norske redaksjoner. Deres posisjon og makt førte til at Norsk grafisk forening i noen år klarte å tvinge frem regimer der vi som journalister skrev sakene inn i dataanlegget. Så printet vi saken ut på papir og leverte til en typograf som skrev dem inn en gang til. Slik skulle kampen mot fremskrittet stanses.

En slik strategi fungerte i noen år, men var selvsagt dømt til å mislykkes. Det var starten på typografenes død i avisredaksjonene. Kampen mot den nye transportbransjen kan fort bli den samme for drosjenæringen.

Uber – som kanskje best kan beskrives som en kombinasjon av en privatsjåførtjeneste og et slags taxiselskap – har tatt verden med storm. Ved hjelp av en app på mobiltelefonen kan du bestille noen til å kjøre deg dit du skal. Så dukker det opp en mann eller kvinne med sin private bil for å plukke deg opp. Du kan dele turen og regningen med andre som skal samme vei. Sjåføren er ikke ansatt hos noen, men selger sine tjenester gjennom Uber og er selvstendig næringsdrivende. De har ikke drosjeløyver, men må passere en rekke krav som Uber stiller. Plettfri vandel og relativt ny bil er noen av kravene.

I Norge er Uber etablert i Oslo, men vil forsøke å ekspandere til andre norske byer. Forrige uke var representanter fra Uber i Trondheim for å vurdere forholdene. De møter både motstand fra drosjenæringen og fra politisk hold. Det hevdes at Uber skaper en urettferdig konkurranse, forhindrer verdige ansettelsesforhold og åpner muligheter for skatteunndragelser blant de som vil kjøre for selskapet.

Spørsmålet om Ubers fremtid i Norge ligger nå på regjeringens bord og skal avgjøres før sommeren. I flere europeiske storbyer har myndighetene satt en stopper for selskapets etablering. Det er mye som kan sies om delingsøkonomi, skatteunndragelser og dårlige sosiale arbeidsforhold. Men det er svært lite som tyder på at et forbud vil føre til at fenomenet går over.

I bunn og grunn spiller det mindre rolle om man liker utviklingen eller ikke. Når tannkremen er på full fart ut av tuben, er det krevende å stappe den tilbake. Norge mangler et lovverk og ordninger som sørger for en fornuftig skattelegging av delingsøkonomien. Det burde ikke være rakettforskning å etablere skatteordninger som sørger for at også Uber-sjåfører bidrar til fellesskapet. Uber selv betaler ikke skatt på vegne av sine sjåfører siden de er private næringsdrivende, men alle transaksjoner foregår elektronisk og kan spores.

Et pålegg om at Uber må innrapportere inntekten til sine bidragsytere, vil være en fornuftig løsning. Det samme må gjelde krav og kontroll om at alle biler som påtar seg transportoppdrag må ha forsikringer i orden, også for passasjerer. Det burde være nok byråkrater og skatteeksperter i dette landet til å etablere ordninger som virker.

En god del av suksessen til Uber er teknologiske løsninger som er enkel å bruke. Vi ser også at drosjenæringen nå utvikler spennende tekniske løsninger som fungerer godt. Det er mulig å konkurrere mot slike selskaper som Uber. Drosjeselskapene burde komme seg på offensiven, ha tro på egen virksomhet, tilpasse seg den nye virkeligheten og gi Uber kamp til døra. Service, lokalkunnskap, pålitelighet og teknologi burde være våpnene de rustet seg med, ikke krav om enerett på persontransport.

Da deler de raskt skjebne med typografene som ville forby datamaskinene.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Her kommer ferieklemma