Israel-Palestina-konflikten løses neppe fra bystyresalen i Trondheim. Hvordan skal vi forstå boikott-vedtaket?

Politikerne i Trondheim har stukket hodet inn i et vepsebol. Vepsebolet heter Israel-Palestina-konflikten. Der inne har hvesingen vært hissig i årevis. Virkelighetsoppfatninger kolliderer. Fakta er plutselig ikke fakta, men meninger. Faren for å bli stukket er stor.

I Trondheim har bystyret vedtatt at kommunen ikke skal kjøpe varer og tjenester «fra okkuperte områder, bl.a. okkuperte områder i Palestina». Rita Ottervik (Ap) ville egentlig avvise hele forslaget, fordi «handelspolitikk og folkerettslige forpliktelser» ligger til staten. Kommunen kan ikke fatte et prinsippvedtak om ikke å handle med et bestemt land som Norge har avtale med, mener Ottervik.

Men vedtaket er fattet - og er dessuten ingen boikott av nasjonen Israel som sådan, fremholder dem som støttet det. Da Sør-Trøndelag fylkeskommune vedtok Israel-boikott i 2005, grep Utenriksdepartementet inn fordi det var «i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen». Nå handler det mer spesifikt om varer og tjenester som er produsert i israelske bosettinger på okkupert, palestinsk jord.

Dette er imidlertid ikke ordrett uttrykt i det aktuelle vedtaket. Dermed får Krf-politiker Geirmund Lykke mulighet til å score et litt billig poeng: Hva med palestinsk vare- og tjenesteproduksjon i de okkuperte områdene? Skal Trondheim kommune boikotte også denne? Lykkes meningsmotstandere vil hevde at dette tåkelegger ordskiftet. Kanskje er tåkelegging også målet: Kristelig Folkeparti er ikke kjent for en spesielt kritisk holdning til staten Israel.

Debatten tiltar nå i styrke. Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz, har fordømt det hele. Han mener vedtaket «øker nivået av fiendtlighet og mistro mellom israelere og palestinere» i de aktuelle områdene. Han anerkjenner riktignok at vedtaket i Trondheim er basert på resolusjoner i FN, som slår fast at de israelske bosettingene på okkupert, palestinsk jord er folkerettsstridige. Men Schutz anerkjenner ikke FN.

Flertallet av medlemmene i FN er «ikke-demokratiske stater» - og den jødiske staten blir «systematisk diskriminert», ifølge ambassadøren. Heldigvis for ham er ikke Israel venneløse. Debattredaksjonen i Adresseavisen blir i skrivende stund nedlesset av israelvennlige innlegg etter kommunens vedtak. Tykke bøker fra organisasjonen Med Israel for fred - blant annet én som handler om arabernes bånd til Hitler - har dukket opp i redaksjonslokalet.

Men vedtaket står. Hvordan skal det implementeres? Administrasjonen har en stor jobb foran seg. Litt av jobben er riktignok gjort allerede: I forkant av vedtaket kartla innkjøpstjenesten kommunens kjøp av næringsmidler fra de aktuelle områdene. De fant ingen - null. En kartlegging av øvrige produktområder vil være «svært ressurskrevende», ifølge innkjøpstjenesten.

Det blir også et spørsmål om hvor dypt vedtaket skal lodde. Dersom kommunen importerer lotion til sine eldre- og sykehjem fra ulovlige jødiske bosettinger ved Dødehavet, er vel saken grei. Men hva med kjøp av PC-er fra Hewlett-Packard, som via et underselskap leverer systemer til israelske kontrollposter på Vestbredden?

I rapporten «Farlige forbindelser 2», utgitt av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, heter det at «de fire største kommunene i Norge investerer alle i selskaper som bidrar til okkupasjonen av Palestina». De viser spesifikt til Trondheim kommunes kraftfond og Trondheim kommunale pensjonskasse, som har investeringer i selskaper som direkte eller indirekte har virksomhet på okkupert palestinsk jord. Men vedtaket i kommunen omfatter ikke slike investeringer, men kjøp av varer og tjenester.

Det er ikke noe mål i seg selv at bystyrevedtak skal være ukontroversielle. Men de må gjerne ha en konkret effekt. Kanskje vi heller skal forstå dette som symbolpolitikk - og at den hissige hvesingen i kjølvannet er selve målet?