Kampen mellom Jan Guldahl og de unge liberalistene er historien som gjentar seg.
Denne uka ble det kjent at Jan Guldahl melder seg ut av Fremskrittspartiet etter å ha tapt kampvoteringen om ledervervet i trondheimspartiet. Guldahl er godt kjent for sitt innvandringskritiske syn. Guldahl hevder Trondheim Frp er «styrt av en gjeng unge liberalister», deriblant stortingsrepresentant Sivert Bjørnstad. Det blir spekulert i om de mobiliserte for å hindre Guldahl i å vinne.
LES OGSÅ: Jan Guldahl melder seg ut av Frp
Dagen derpå sier Frps nestleder Per Sandberg til Adresseavisen at det burde være plass til Guldahl i partiet. Konflikten illustrerer den skvisen Fremskrittspartiet alltid har stått i og fortsatt står i. Partiet må være ansvarlig i posisjon og tekkes sine samarbeidspartnere, men de må også tekkes sine kjernevelgere. Det er ikke nødvendigvis to sider av samme sak.
Konflikten mellom de unge liberalistene og de såkalte verstingene er blitt en gjenganger i Frp. Den unge, liberale Sivert Bjørnstad blir med høy sannsynlighet valgt til partiets førstekandidat etter at Per Sandberg takket nei til gjenvalg. Bjørnstad har gjort en god figur og er en synlig stortingsrepresentantene i Trøndelag.
Det blir ofte sagt om Bjørnstad at han egentlig er en «høyremann». Det samme blir med jevne mellomrom slengt ut om andre sentrale Frp-trøndere, som Tord Lien og Kristian Dahlberg Hauge. Det er nok ment som en kompliment i det politiske miljøet, men for en Frp-politiker er det en klam omfavnelse. Det som slår an i det politiske establishment, gjelder ikke nødvendigvis for Frps velgere.
Frps tillitsvalgte gjør ofte lurt i å lytte til Per Sandberg. Få kjenner partiets grunnfjell bedre enn han. I likhet med Sylvi Listhaug har han en sjelden evne til å begeistre velgerne. Jan Guldahls meninger om innvandring blir av mange sett på som uspiselige, men han snakker nok til flere enn vi liker å tro.
Trumps overraskende seier i USA og høyrepopulistiske partiers frammarsj i Europa, vitner om et betydelig grunnfjell av innvandringskritiske og misfornøyde velgere. Frps partibygger Carl I. Hagen uttalte denne uka at det er grunnlag for et parti til høyre for Frp i Norge. Det sier kanskje litt at det knapt fantes en Frp-politiker som åpent støttet Trump. Selv satser Hagen åpenbart på et comeback i Frp.
Flere bøker har i høst satt søkelyset på Frps unike rolle i nyere norsk politikk. Robert Erikssons selvbiografi tok oppmerksomheten bort fra et langt mer interessant prosjekt, Gunnar Ringheims «Frp – Rett fra levra». Her beskriver han innsiden av partiet «fra bygdetullinger til sorte limousiner». Øyvind Strømmen er også aktuell med dokumentarboka «Anders Lange. En norsk historie.» Begge bøkene er gode utgangspunkt for bedre å forstå partiet som i så stor grad preger den norske politiske debatten.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Nå skal trøndermakta leke stolleken
Fremskrittspartiet er ikke tuftet på innvandringsmotstand som mange tror, men innvandring ble gradvis viktig for partiet på nittitallet. I dag er innvandring den desidert viktigste saken for partiets kjernevelgere, men den liberale fløyen har aldri vært spesielt opptatt av innvandring. Det mye omtalte landsmøtet på «Dolkesjø» i 1994 endte med at Carl I. Hagen kvittet seg med mange av liberalistene i partiet. Politikere som Vidar Kleppe, Jan Simonsen og John Alvheim fikk prege mye av politikken i en innvandringskritisk retning.
I ettertid har Hagen sagt at det var nødvendig for at Frp skulle bli et stort parti. Et liberalistisk parti ville kun fått fire-fem prosents oppslutning, mente han. Tidlig på 2000-tallet ble imidlertid de såkalte verstingene (mange av de samme som vant på Bolkesjø) kastet ut av partiet. For mye og for lite av det gode, har åpenbart alltid vært et problem for partiet.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hva har skjedd med god, gammeldags folkeskikk?
I dag er Frp i stor grad dominert av striglede karrierepolitikere, i alle fall i sentrale posisjoner og i regjeringsapparatet. I velgermassen ser det sannsynligvis annerledes ut. En skal være svært historieløs for å ta lett på den forskjellen.
