Jeg har lyst til å belyse et tema, som jeg skulle ønske at politikere kunne sette mer tydelig på agendaen. Det handler om barn, ungdom og idrett, og det handler om foreldres økonomi og ressurser som barriere for barns deltakelse i idretten. Kan det gjøres noe på et politisk plan for å forebygge denne barrieren?
Vi må bare erkjenne at frafallet i barne- og ungdomsidretten dessverre har en sosial profil. Blant barn og ungdom som vokser opp i familier med begrensede ressurser i hjemmet, er det en tydelig tendens at de faller tidligere ut av idretten. På samme måte viser forskning at barn med ressurssterke familier blir i idretten lenger.
Forskning gir også god støtte for å fastslå at de som slutter i idretten trener mindre og bruker mer fritid på digitale aktiviteter. De har ofte også mindre fokus på sunne levevaner.
Da bør det være et høyst uttalt mål, både i nasjonal og lokal politikk, at alle som ønsker å delta i organiserte aktiviteter skal gis mulighet til det uavhengig av økonomisk situasjon.
Og hva koster det egentlig å ha barn med på fritidsaktiviteter, og hva er kostnadsdriverne?
Kostnadene varierer med idretter og alder, men la oss ta et eksempel med en familie med to barn som deltar på hver sin idrett. Regnestykket ser da omtrent slik ut:
Medlemskontingenter: 600 kr.
Lisenser: 1 500 kr.
Årsavgift til idrettslaget: 7 000 kr.
Disse utgiftene skal primært dekke kostnader til idrettsanlegg, materiell og utstyr. Det er fascinerende at disse kostnadene er så høye når man tenker på hva som ikke koster en krone. Jeg tenker på hverdagsheltene av foreldre og frivillige som bruker mye av sin tid til å stille opp som trenere og støtteapparat for barna våre.
I tillegg kommer utgifter til klær, utstyr, cuper og så videre.
Da laget dro på treningsleir, måtte Janeh bli hjemme
For å skaffe klubben inntekter arrangeres også dugnader i hopetall. Salgsdugnader innebærer ofte påkrevd salg av et minsteantall produkter. Alternativet er frikjøp hvor summen lett kan ende opp i et firesifret tall.
Vi vet med sikkerhet at det er mange barnefamilier som sliter nå i en ekstremt belastende tid, med markant økte levekostnader.
Vi ser daglig foreldre som er åpen om sin vanskelige situasjon. For disse familiene er det helt naturlig at fakturaen til idrettslaget er en av de første som ryker. Jeg tenker da at idretten får et ekstra ansvar for å være et fristed for de barna som har det vanskeligst.
Så hva kan vi gjøre for å bygge opp under at barna som ønsker det får muligheten til å fortsette med idrett?
Det gjennomføres allerede mange gode tiltak i klubber og idrettslag for målrettet å støtte deltagelse fra barn fra lavinntektsfamilier. Blant annet er det flott å se de mange organiserte treffpunktene for salg/bytte av utstyr.
Løkens mange lag
Regjeringen har i 2023 bevilget penger til en ny ordning kalt Fritidskasser som kommuner og andre aktører kan søke tilskudd fra. Det er et godt initiativ, og så blir det spennende og se om ordningen treffer og hvilken effekt den har.
Hvilke tiltak kan Trondheim kommune gjøre for å minske barrieren? Kan kommunen tilby gratis/ redusert leie av idrettshaller for å kostnadene nede? Kan man i stedet for en generell økt støtte til idretten tilby mer spissede tiltak som treffer de som trenger det mest?
Uansett bør ordningene bli minst mulige byråkratiske, og viktigst av alt, at familier kan benytte seg av tilbudene uten at det fremstår stigmatiserende.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Vi vinner ikke ved å bare heie på de beste
Sats mer på sosiale aktiviteter som ikke handler om penger!