Regjeringspartiene har falt kraftig på meningsmålingene helt siden de vant valget. De fleste kommentatorer slår fast at høyere rente, økte matpriser, bensin- og energipriser ute av kontroll, gjør at velgerne forlater regjeringspartiene.

Trolig bidrar også mer langsiktige og fundamentale forandringer til velgerflukten. Denne analysen er basert på subjektive observasjoner etter et snaut år med den nye regjeringen. Så langt tegner det seg et bilde hvor lovnadene fra valgkampen koker ned til å reversere tidligere politiske beslutninger og beholde indirekte subsidieringer som kommer «folk flest» lite til gode.

Selv var jeg ganske fornøyd med valgresultatet, men mange av oss har tydeligvis blitt skuffet. Senterpartiets løfte om å «ta hele landet i bruk» og Arbeiderpartiets «nå er det vanlig folks tur», ga regjeringen mandat til å bygge landet. Etter flere stortingsperioder med «administrasjon», hvor regjeringene ikke har utnyttet de økonomiske mulighetene, håpet velgerne på en mer visjonær innenrikspolitikk. Relativ ro i Arbeiderpartiet, støtte fra SV og Støres internasjonale erfaring gir regjeringen mulighet til følge opp de internasjonale ambisjonene om å spille en rolle som fredsskaper og internasjonal megler. Dessverre ser det ut som regjeringen i stedet lar seg rive med av tidsånden og blir stadig mer konfronterende og kompromissløse.

Allerede i Hurdalsplattformen viste regjeringen at de ikke våget å gripe disse mulighetene. Selv om de finansielle forutsetningene fremdeles er til stede, legges det opp til en videreføring av «administrasjonspolitikken» med manglende visjoner og langtidsplaner. Bedre ble det ikke da regjeringen ble presentert. Det kom altfor tydelig frem at de viktigste kriteriet for regjeringsdannelsen var «en balansert» regjering angående geografi, kjønn, etc. framfor en ambisiøs regjering basert på dyktighet og faglig erfaring.

Det har riktignok vært en turbulent periode med pandemi, krig, energikrise og voksende inflasjon, men det er ingen unnskyldning for manglende og forhastede handlinger. Det er nettopp i slike situasjoner landet trenger visjonære ledere som kan ta veloverveide beslutninger.

Selv om mange velgere er enig med regjeringen om at både fylkes/kommunereformen og sentraliseringen var dårlig politisk håndverk av Solbergregjeringen, er det lite fremtidsrettet å prioritere ressursene på å reversere beslutningene også der hvor ting er i ferd med å gå seg til.

Som eksempel på visjonær prioritering kan regjeringen bruke ressurser på å bygge opp et utdannings- og forskningsmiljø i verdensklasse. Dette vil lette overgangen til «etter oljen» uten de store konsekvensene for» folk flest». I stedet ser vi tegn til at regjeringen er i ferd med å ta ett eller flere hvileskjær. Det har vi hverken tid eller råd til.

Når det gjelder energikrisen i Norge, kan vi gjøre noe med den dersom vi vil. Vi produserer og kontrollerer både olje/gass- og elektrisitetsforsyningen selv. Prisen på innenlands kraft kan settes så lav at industrien igjen får betydelige konkurransefordeler slik den hadde tidligere. Om dette er klokt kan selvsagt diskuteres, men vi er ikke låst slik det hevdes av en litt tafatt regjering.

Internasjonalt har Norge hatt store ambisjoner om å bidra til fred og avspenning ved aktiv fredsmegling. Vi må innrømme at resultatene av fredsmeglingen ikke alltid har gitt resultater, men vi har prøvd. Vår erfaring med bruk av militære ressurser i for eksempel Libya og Afghanistan, har vært en katastrofe. Selv om intensjonene fra politikerne trolig var gode, ser vi i ettertid at dette var forhastede beslutninger som vi burte lært av.

Regjeringa har i løpet av mindre enn et år, reversert mye velprøvd politikk. Noe var allerede initiert av Solbergregjeringen. Likevel er det oppsiktsvekkende at Støre, med sin utenrikspolitiske erfaring og med SVs støtte, gjorde dette med uforsvarlig kort vurderingstid og uten å invitere til debatt.

Norges basepolitikk har fungert godt siden opprettelsen av NATO. Nå har regjeringen gitt grønt lys for etablering av utenlandske baser på norsk jord. Til og med uten norsk jurisdiksjon innenfor basene. Mange velgere har problemer med å forstå logikken i argumentet med at dette ikke er brudd på norsk basepolitikk på grunn av at disse basene bemannes av «roterende» militært personell. Norges våpenpolitikk var å ikke levere våpen til land i krig eller hvor krig truet. Dette er nå reversert. Uten grundig konsekvensanalyse eller debatt leveres nå våpen til et land i krig. Riktignok foregår denne krigen i Europa og er blitt en «stedfortreder krig» mellom Russland og NATO slik at vi på en måte er involvert, men likevel. Norsk utenrikspolitikk har tradisjonelt vært å føre en forutsigbar, ikke-konfronterende utenrikspolitikk. I en periode hvor landene i vesten stadig overgår hverandre i sanksjoner mot Russland og våpenbidrag til Ukraina, har regjeringen latt seg rive med og uten videre reversert også den politikken. Selvsagt kan det diskuteres om regjeringen i realiteten hadde noe valg på dette tidspunktet, men en kunne forvente et standpunkt og ikke en flytende grense for hva som til enhver tid er opportunt.

Håndteringen av overbudene fra valgkampen, den tilbakeskuende korttidspolitikken og de reverserte politiske løsningene som regjeringen har grepet til i oppstartsfasen har slått ut i dårlige meningsmålinger, men fremdeles er det tid til å ta grep, vise handlekraft og rette opp tilliten.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe