Før reformasjonen var det også i Norge mange helgenfester som skulle feires. Om vi ser på det trykte Breviarium Nidrosiense (med bestemmelser om tidebønnene) fra 1519, vil vi finne at dagen i dag, 15. januar, var viet abbed Maurus.
Maurus var ikke av de mest fremtredende helgener på våre kanter, det fremgår også av den liturgiske feiringen. Maurus' festdag var hos oss en typisk festum chori, dvs. at dagen først og fremst ble feiret av presteskapet i kirkene. Det var ikke noe krav om at folk flest skulle legge ned arbeidet, slik man for eksempel skulle ved olsok og andre viktige helligdager. Tar vi med hele Europa, var det i middelalderen flere tusen helgener som ble feiret ett eller annet sted. Når vi likevel finner grunn til å dvele ved Maurus, skyldes det at han synes å ha hatt en spesiell tilknytning til Nærøy kirke og befolkningen i Ytter-Namdalen.
Kirkelige bestemmelser slo fast at det skulle ligge relikvier i kirkenes altere. I mange tilfeller var det en utsparing i alterplaten med et lokk over, slik vi fortsatt kan se i Mære kirke. Det beste var om man hadde en bit av helgenen selv (for eksempel en beinsplint), men i mange tilfeller måtte man nøye seg med noe som hadde en indirekte tilknytning (for eksempel et tøystykke) til den hellige. Ofte ble kirkene benevnt etter den helgen de var dedisert (viet) til. I Trondheim hadde vi for eksempel en Andreaskirke, en Margaretakirke og en Gregoriuskirke.
Mye tyder på at de såkalte fylkeskirkene, som ifølge Frostatingsloven skulle bygges av stein, var dedisert til en sentral helgen som fikk status som skytshelgen for befolkningen i vedkommende fylke. Da var det også nærliggende å avbilde denne helgenen på fylkets segl. Dessverre er det ikke stort vi vet om fylkesseglene i Trøndelagsregionen. Den viktigste kilden er hyllingsbrevet til 6. Håkon 6. Magnusson som ble beseglet på Båhus 17. juli 1344. Her finner vi byseglene til Nidaros, Bergen og Oslo og en del segl av mer lokal karakter. Noen segl er forsvunnet i årenes løp, men noe stort antall kan det ikke ha vært opprinnelig heller. Noe underlig er det da at to av de bevarte seglene er knyttet til Namdalen. Det ene seglet, som representerer befolkningen i Øvre Halva av Namdalen, har som motiv en kirke. Vi kan være temmelig sikre på at det siktes til Ranem kirke i Overhalla. Det andre seglet, som i sin midte har en person, byr på større utfordringer.
Seglene ble laget av voks, de kunne derfor lett skades. Det er helt tydelig at seglet for Ytter-Namdalen var mer fullstendig på Gerhard Schønings tid enn det er i dag. Eldre tegninger av seglet antyder at det har hatt følgende tekst rundt kanten: «S[IGILLUM] UNIUERSITATIS EC[C]LES[I]E S[ANCT]E MAURE DE NUMDAL». Litt fritt kan det oversettes som «Seglet til allmuen [som sogner] til den hellige Mauras kirke i Namdal». Genitivendelsen «e» i navnet Maura indikerer at det er tale om kvinnenavnet Maura. Hvis det dreide seg om mannsnavnet Maurus, skulle endelsen ha vært «i».
Omskriften lar seg imidlertid ikke forene med fremstillingen av individet i midten. Vi ser her en person med kort hår, kledd i en kjortel som rekker ned på leggen. Det kan ikke være noen tvil om at det er en mannsperson som er avbildet, det var utenkelig at en kvinnelig helgen hadde så korte klær at anklene kom til syne. Spørsmålet blir da om det er omskriften eller tegningen som er feil. Det at det finnes flere Mauraer og Mauruser i helgenlitteraturen, gjør det ikke enklere å besvare dette spørsmålet. En aktuell kandidat på spinnesiden er den skotske helgenen Maura, som virket sammen med Baya på Cumbrae-øyene i Firth of Clyde. Hun var først og fremst en lokal helgen; det er derfor tvilsomt om hun kan ha fått status som regional helgen i Namdalen.
Et moment som taler for at kirken var dedisert til en helgen med navnet Maurus, er det faktum at vi på 1500-tallet støter på det svært sjeldne navnet Mores i Ytter-Namdalen. I skipsskatten fra 1550-tallet hører vi om en «Moriis» på Våg i Nærøy og en «Mores» på Hornes i Flatanger, navn som ellers ikke forekommer i det omfattende materialet.
Av mannlige helgener med navnet Maurus peker en benediktiner seg ut. Maurus var ordensstifteren Benedikts første disippel. Nest etter Benedikt selv og hans søster Scholastica var det ingen benediktinere som ble høyere æret enn Maurus. Samtidig er utviklingen av legendene knyttet til ham et skoleeksempel på hvor lettvint høyere geistlige kunne omgås sannheten hvis det gagnet egen institusjon. Opphavet til kulten omkring Maurus kommer fra kirkefaderen Gregors bok om Benedikts liv og mirakler. I Gregors fremstilling oppnår Maurus gradvis høyere åndelig status. Det hele kulminerer med at Maurus går på vannet for å redde den unge gutten Placidus fra å drukne. Dette er trolig det mest kjente mirakel i Gregors bok om Benedikt.
Dette skjedde i Subiaco, en liten by i nærheten av Roma. Senere dro Benedikt sørover til Monte Cassino, hvor han opprettet et nytt kloster. Gregor sier ikke noe om at Maurus fulgte med dit. Abbed Odo i klosteret Glanfeuil i Frankrike hadde imidlertid mye nytt å berette da han på 860-tallet skrev en liten bok om Maurus og hans virke. Det heter her at Maurus fulgte med Benedikt til Monte Cassino. Senere ble han kalt til Frankrike for å etablere klosteret Glanfeuil, altså det samme klosteret som abbed Odo ledet tre hundre år senere! Ifølge Odo ble det reist et betydelig kloster som huset 140 munker. Maurus ledet dette klosteret i mer enn førti år til han døde i en alder av 72 år 15. januar 583.
En middelalderforsker må ofte nøye seg med å søke de mest sannsynlige løsninger på et problem; et mangelfullt kildemateriale sperrer i mange tilfeller for absolutte sannheter. Det omtalte seglet og navneskikken taler etter min mening for at Nærøy kirke var dedisert til Maurus.
Logisk sett skulle også en helgen som var mest kjent for å ha reddet en person fra drukningsdøden være en nærmest ideell skytshelgen for folk som bodde på den værharde Namdalskysten.