Da hjemlandet mitt invaderte naboen, begynte jeg å føle meg hjemløs.

En følelse av hjemløshet kom snikende inn på meg denne våren. Den kom da hjemlandet mitt Russland invaderte nabolandet Ukraina. Hjemløsheten vokste da jeg så hvor mange i Russland som faktisk støttet krigen, inkludert noen få fra min egen familie. Jeg følte at det Russland som jeg var så glad i og som jeg regnet som mitt hjemland var plutselig borte.

Det er ikke første gang jeg kjenner på hjemløshet. Da jeg kom til Norge som 17 år gammel utvekslingselev i 1995, fikk jeg en lignende krise. Jeg dro fra venner og familie i Russland, og kom til Norge uten å kunne språket, uten å forstå humor, og i alle fall uten å kjenne til kleskoden. Med meg hadde jeg en stor koffert full av pyntekjoler og høyhælte sko, som var helt ubrukelige i Kirkenes der jeg skulle gå på gymnaset. Kofferten med klærne tok jeg med meg tilbake til Russland da jeg dro på juleferie.

Særlig dette med språket var tungt. Jeg som alltid likte, og var flink til, å skrive, plutselig ble fratatt mitt viktigste medium: språket. Jeg følte meg dum og sjelelig amputert. Jeg følte at jeg ikke kunne vise hvem jeg egentlig var. At jeg ikke hørte hjemme.

Det tok tid før jeg fikk norske venner. Men jeg var heldig med en ting, vertsfamilien min. Jeg bodde hos Lill Harriet som var alenemor med to barn, en gutt på tre og ei jente på fire år. Jeg ble tatt godt imot av både Lill Harriet, hennes unger og hennes vennegjeng. Plutselig var jeg en del av en storfamilie.

Denne uka har jeg vært i Oslo og besøkt Lill Harriet og vi har mimret både over den første tiden min i Norge og over våre mange møter gjennom årene. Vi har jo kjent hverandre i 27 år nå! Vi kom fram til at familie ikke er noe du er født i, men noe du velger selv.

Tidligere Dagblad-journalist og sosiolog Unn Conradi Andersen skriver om stjernefamilie versus kjernefamilie. Mens kjernefamilien består av en tett og opprinnelig kjerne, knyttes menneskene i stjernefamilien uavhengig av biologiske bånd. Andersen henviser til sosialantropologen Signe Howell som snakker om kinning, danning av ikke-biologiske slektskapsbånd: "To kin innebærer gjøren av slektskap, der det å bli en familie er noe som må utøves." Jeg liker den tanken om at familie er noe du gjør og ikke noe du er.

Familien jeg vokste opp i var veldig lite "familie". Vi var lite sammen, foreldrene jobbet mye. Vi barna var mye overlatt til oss selv og fikk lite varme og omsorg. Samtidig var jeg ikke helt familieløs. Jeg fikk opplevd små glimt av tilhørighet utenfor min familie, fra kvinner som jobbet på skolen jeg gikk på. Jeg husker særlig at to av mine lærerinner og skolebibliotekaren tok godt vare på meg da mine foreldre jobbet sene kvelder. De tok meg med hjem der jeg fikk spise middag sammen med deres familier og fikk hjelp med hjemmeleksa.

Min mor jobbet som lærer på den samme skolen. Selv om hun ikke var noe omsorgsfull mor for meg, tok hun seg av mange barn fra vanskelige hjem, hjem der foreldrene ofte drakk og mishandlet barna. Hun brukte sin lærerlønn til å kjøpe ungene mat, de arvet våre gamle klær og leker. Hun dro ofte meg og søsteren min med hjem til de familiene. Hun prøvde å snakke fornuft i foreldrene, kjempet for at de barna skulle få verdig og trygg oppvekst. Mange ganger var det forgjeves, men hun viste de barna at de ikke var glemt. At det fantes noen som faktisk brydde seg om dem.

Før var jeg sint på min mor fordi hun var så oppslukt av sin jobb at hun ikke ga oss den omsorgen vi trengte. Nå innser jeg at jeg fikk den omsorgen fra andre, mens min mor stilte opp for de barna som var forsømt i sine hjem. Hun lærte meg, også gjennom sitt fravær, at familie er noe flytende og dynamisk. At omsorgen og kjærligheten ikke må absolutt komme fra dine egne foreldre.

I sci-fi-bokserien The Dark Tower bruker Stephen King begrepet ka-tet om en gruppe mennesker som føres og bindes sammen av ka, skjebnen. Ka-tet blir også kalt "one from many", en forenlighet og et fellesskap med andre som ikke har noe med blodsbånd å gjøre. Ka, skjebnen, blir av King sammenlignet med et hjul som spinner, og det alltid kommer tilbake til starten. Nå når jeg besøkte min vertsmor Lill Harriet i Oslo, lekte jeg sammen med hennes fire år gamle barnebarn, akkurat på samme måte som jeg lekte med Lill Harriets fire år gamle datter da jeg flyttet inn hos dem i 1995. Livets hjul har tatt en ny runde. Nye barn kommer til, nye stråler i stjernefamilien. Kjærligheten vokser fordi det er flere å være glad i.

Min egen ka-tet, de menneskene som har blitt min familie gjennom skjebnens spill, sprer seg fra Kirkenes og Bodø i nord og til Stockholm i sør. Alle de menneskene som har invitert meg i sine hjem og inkludert meg i sine familier. Som jeg har feiret jul hos da jeg ikke hadde noe familie å feire jula med. Som jeg har sovet i telt i hagen til, som jeg har grått på skulderen til, og som jeg har flirt og danset sammen med.

Jeg merker et skifte i Norge: at dyrking av kjernefamilien avtar, og at stjernefamilien overtar. Og nå når det strømmer med flyktninger til dette landet vi bor i, er det ekstra viktig at vi lar våre stjernefamilier skinne. At vi lar de få flere medlemmer, flere stråler. For når du blir nødt å forlate landet som var ditt hjem, eller når du ikke lenger føler deg hjemme i det landet du vokste opp i, kan følelsen av hjemløsheten bli overveldende. Det har jeg selv kjent på. Men selv om jeg kan kjenne på hjemløsheten, føler jeg meg ikke familieløs. Jeg vet hvor jeg hører til. Det er ikke i et eller annet land, det er hos folk jeg er glad i. Og det er kanskje disse folkene som er mitt egentlige hjem.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!