«Tore på sporet» førte denne uken til Norges største Facebook-koz. Samtidig sukker og stønner kritikerne på Twitter.
Ukas to store trønderske tv-premierer viser hvor viktig det er å forstå det nye medielandskapet. Den verdikonservative og til dels uglesette Tore Strømøy seiler opp som «konge av Facebook» og opprettholder statusen som seermagnet. Også skikongen Petter Northug pleier kontakt med tv-titterne via Facebook. 38000 har likt Facebook-siden til programmet «Sirkus Northug» etter at den ble opprettet mandag denne uken. Petters innlegg: «Dokk sitt og glor» har fått 3000 tomler opp.
Som dere skjønner har vi en stri tørn i vanlig-media.
Sosiale medier er blitt en del av mediekonsumet. Folk sitter med mobilen eller brettet og ser på tv-skjermen. De vil delta selv. Mediene har ikke annet valg enn å spille med på dette. Facebook er arenaen der folk lever sine digitale halvoffentlige privatliv. I tillegg til å få diskusjon og engasjement på sine egne plattformer legger så å si alle medier ut sine varer på Facebook og håper på stort engasjement. At Facebook-suksess også vil gi økt trafikk på mediets hjemmeside.
Når alle medier jobber hardt med å engasjere på Facebook, hvorfor blir vi da, alle som en, moset av en utskjelt frøyværing med et 17 år gammelt tv-konsept? Et konsept som blir møtt av enten motstand eller skuldertrekk i en samlet norsk presse?
Programskaperen har greid å bruke folks engasjement i skapelsen av programmet, via tips og innspill. Når programmet endelig sendes er gjengen samlet – og gir enorm støtte og feedback. Godt jobba, Tore. I tillegg tror jeg «Tore på Sporet»s sentimentale vesen passer perfekt til Facebooks grunnleggende emosjonelle og ukritiske «god jul og godt nyttår»-karakter. Og at det som gjør programmet til en Facebook-suksess er det samme som holder Strømøy unna de gode terningkastene i avisene: skamløs populisme og en nærmest intravenøs fortellerstil.
At Strømøy er seervinner i 2013, er uansett imponerende. Han har nemlig fått langt mer konkurranse på sin egen hjemmebane. Den sterke historien med «ekte mennesker» er ord jeg ukentlig hører også over redaktørbordet i Adresseavisen.
At det er en klar trend mot følelsessterk mediert «virkelighet» er det liten tvil om. De siste ukene har de to NRK-satsingene «Hvem tror du at du er» og «Nesten voksen» fått tv-seerne til å leve seg inn andres liv. For undertegnede var det utrolig rørende å se «Nesten Voksen» i romjula, der Trond Viggo Torgersen møtte igjen ungdommene han intervjuet i 1983. «Ja, sånn kan det gå» fikk et ansikt i den sprell levende sunnmøringen, som 30 år senere måtte fortelle om år med svik, narkotika og fengselsopphold. Det satte et støkk i meg – og tårene trillet. Er jeg også blitt en sånn som gråter til reality-programmer? Er ikke jeg litt for kritisk til å havne der?
På jobben denne uken snakket alle om hvordan Eivind Helstrøm måtte bite i seg gammel arroganse i møte med sine forfedres vanskelige liv i «Hvem tror du at du er». Vi flokker oss tydeligvis rundt ekte historier. For å leve oss inn i dem, lære litt.
Og for å gråte.
Vinterens store dramasatsing: «Halvbroren» handler forsyne meg også om å finne sine røtter. Sitt opphav. Igjen blir vi fortalt vi historien om at røtter er viktige, og at mangler vi dem – mangler vi noe vesentlig.
Dette er grunnhistorien, nærmest liturgien, til «Tore på sporet». Denne biologiske overbevisningen finner tydeligvis sterk gjenklang i befolkningen. Blod er tykkere enn vann – og det kjennes i hjertet og øyekroken når familiemedlemmer gjenforenes. Enkeltindividets streben etter biologisk sannhet er det folk vil se – det har seertallene alltid vist.
Nytt nå er at de samme seerne er logget på Facebook. Strømøy og Zuckerberg er blitt en kruttsterk legering.
Den kollektive følelsesmaskinen Facebook gikk nesten varm i etterkant av sesongpremieren til «Tore På Sporet» – og vi er ennå på første episode.
Som Facebook-fenomen er «Tore på sporet» enormt i norsk sammenheng. I midtuka snakket 24000 om programmet – et tall som genereres av Facebook selv, basert på innlegg som omhandler et gitt tema eller gruppe på nettsamfunnet. Til sammenligning hadde herværende mediehus under 1000 som «snakket om» seg. 1400 snakket om Dagbladet. 2200 snakket om VGs saker: Altså engasjerte Strømøy ti ganger mer enn Norges største nettavis. Så ekstrem var interessen denne uken at gigantiske New York Times bare er dobbelt så stor som lille Tore når det gjelder Facebook-engasjement.
En kjapp analyse av «engasjementet» er at de fleste vil gratulere Strømøy. Noen vil at han skal finne ut ting for dem. Andre ville uttrykke hvor sympatisk dame australske Tanya i første program var. Det vi har vært vitne til er muligens Norges største gruppeklemz.
På det andre store sosiale mediet, Twitter, er det knapt registrert at det er noe som heter «Tore på sporet». Noe skryt, men flere ironiske bemerkninger samme dag som premieren gikk – toppet av et bastant utbrudd fra forfatter Anne Holt, som mente det emosjonelle høydepunktet – gjenforeningen etter 35 år – var et overgrep mot far og datter.
Muligens er establishmentets avvisning en av de sterkeste motorene i folkets engasjements og gratulasjonsiver til programskaperen Strømøy. Et enormt «ikke mobb kameraten min», hamret ned av tårevåte tv-seere.
Det er flere klimasoner mellom temperaturen på Twitter og Facebook. Jeg merker det selv. Jeg er på begge nettsamfunnene – og ting jeg skriver på Twitter blir automatisk også lagt på Facebook. Når jeg leser mine egne twittermeldinger på Facebook ser de uhøflige og «oppesen» ut. Den varme, avrundete kozen er fraværende.
Grovt sagt er Facebook følelseskanalen, mens Twitter en tankekanalen. Facebook er <3, <3, <3, «syyykt pen», «grattis med dagen gamle venn», «gode mannen måker snø mens jeg koser meg med rødt i glasset», osv osv.
Twitter er også patetisk innimellom, bevares, men da kommer det alltid noen ilende til og forteller hvor patetisk det er. Nærmest et selvrensende system av kritiske røster. Facebook kan bli uendelig patetisk før det, om noen gang, kommer noen motforestillinger. På Facebook lever Tore som en greve. Seerne skriver personlige meldinger med ros. Forer konseptet med nye saker. Hjelper til å oppklare «mysterier», som det heter på strømøysk.
Premiereprogrammet sist søndag var, naturlig nok, et rørende møte med et «helt vanlig menneske». Opplegget: «En australsk kvinne som finner sin biologiske (norske) far etter 35 år» ga flere scener der jeg noe trassig måtte innse at, «jo, det rinner noe salt nedover kinnet nå». Gjenforeninger er direkte koblet med tåresystemet – noe forfattere, filmregissører og programskapere på tv vet å benytte seg av.
Men hvorfor denne trassige holdningen da? Tør du ikke innrømme at Strømøy kan det å lage føle-tv, og at han gjør en viktig jobb med å føre familier sammen og løse gåter og «mysterier» for folk? Er det rent snobberi som gjør at en nærmest samlet norsk kulturoffentlighet gir tommelen ned for Strømøy, mens en enorm horde (86000 and still counting) gir ham tommelen opp på Facebook?
Nei.
Jeg prøvde å like sesongpremieren. Virkelig. Og noe av det var veldig bra. Men fortellerposisjonen gjør meg ukomfortabel.
Inngangen på programmet etablerer Strømøy i sentrum. Det irriterer en hel del. En voice over sier at adoptivbarnet Tanya nå «snart skal få den klemmen hun aldri fikk av sin biologiske mor». En ganske harsk karakteristikk av en som ikke kan forsvare seg.
Men så tar historien meg, selve handlingen med Tanya og jakten på hennes norske far. Og midtveis – når hun gjenforenes med sin far Harald, gråter jeg mine twittersalte tårer, og tenker at dette er tv-gull.
Mot slutten jobber derimot programskaperen hardt for å få meg til å surne. Elg i solnedgang blekner mot «Hallingdals-stakk i slow motion i ei blomstereng». Og så avrundingen etter at vi alle har sett for en suksess denne gjenforeningen ble:
Strømøy: –Ja, «Tore på sporet» kan gjøre en forskjell i folks liv.
«Kæm e kongen?», ropte Facebook-kollega Northug, men framsto mindre selvgod enn Strømøy i sitt kontrollerte tv-studio.
Hvordan skal jeg så avslutte denne kommentaren uten å framstå som en pottesur overanalytisk tv-seer, eventuelt sjalu mediemann i Trondheim med en brøkdel av Strømøys suksess?
Jeg klipper selvfølgelig fra en av de 24000 som snakker om «Tore på Sporet» på Facebook: Gårdbruker Anne Lise Hiller:
«- Kan ikke forstå at alt skal analyseres ihjel, fortsett du Tore i d samme sporet, kjærlighet og glede i hverdagen trenger vi alle sammen, så får de som ikke liker programmet la være å se d. D er da nok av kanaler og program å velge i, for enhver smak *smilefjes*»