Daniel Johansen Spaltist i Adresseavisen

Det finnes snart ikke psykiatriske sykehus igjen i Norge. De som lider mest under dette er de syke selv, og deres familier.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Et foreldrepar jeg har snakket med deler dessverre skjebne med utallige pårørende i Norge. I en årrekke har de måttet ta ansvaret for alt deres psykisk syke datter trenger for å ha et noenlunde verdig liv. Mens de har slitt seg ut, har den norske stat redusert antallet sengeplasser i psykiatrien dramatisk. I 1990 fantes det nesten 8000 slike plasser i Norge, mens tallet i dag er noe over 3000. Samtidig som det offentlige helsetilbudet har forduftet, har deres datter blitt stadig sykere.

Til tross for et stort behov for hjelp, blir hun av sakkyndige vurdert til å inneha såkalt samtykkekompetanse. Det vil si at hun selv kan ta stilling til om hun bør underlegges institusjonell behandling. Kommunen har fattet alle nødvendige vedtak for at hun skal få oppfølging av det offentlige, men så snart hun sier nei til sine hjelpere, går de, uten noe som helst forsøk på å overtale henne.

Når datteren blir innlagt på akutten eller på distriktspsykiatrisk senter opplever foreldrene at helsevesenet primært arbeider for å få henne ut så raskt som mulig. Ingen av institusjonene framstår som rustet til å håndtere den køen av hjelpetrengende som de møter.

NRK Ytring publiserte 10. april et beslektet rop om hjelp med tittelen «Rett til å ruse seg til døde». Der fortalte en mor om det marerittet som skapes når et barn blir rusavhengig og hele hjelpeapparatet kun er til stede «hvis barnet vil.» Også innenfor rusomsorgen for de yngste gjelder samme regel. En narkotikaavhengig 13-åring kan velge å ruse seg til døde i dagens Norge, «hvis barnet vil». Hvordan havnet vi i dette uføret?

Alle veier til Helvete er brolagt med gode intensjoner. Fortellingen om det norske psykiske helsevernets historie etter 1970 er like vakker som den er tragisk. Det var sannelig et berettiget opprør som feide den gamle institusjonspsykiatrien over ende. Enda i dag gir navnet Reitgjerdet sykehus oss gufne assosiasjoner. Pasienter lå reimet i måned etter måned. Forholdene ved denne statlige anstalten var så ille at stedet måtte omdøpes til Brøset da det skulle gjenåpne som fylkeskommunalt psykiatrisk sykehus i 1987.

Antipsykiatrien var en del av borgerrettighetsbølgen i 1970-årene. I Vesten ble den anført av filosofen Michel Foucault gjennom hans banebrytende bok Galskapens historie. I Norge av rabulist og litterat Jens Bjørneboe. Avviklingen av tvang, stengingen av mange psykiatriske sykehus og pleiehjem, og overføringen av ansvar til distriktspsykiatriske sentra, var ment som et ledd i byggingen av det nye tillitsbaserte og liberale demokratiet.

Det er som regel for godt til å være sant når en frihetsreform årlig kan spare staten for milliarder av kroner. Prosjektet med å etablere desentralisert friomsorg ble til som en allianse mellom liberale psykiatere, rettighetsorganisasjoner, og politikere som ville kutte i helsebudsjettene.

I dag har frihetsreformen blitt til et mareritt som både truer verdigheten og rettssikkerheten til de psykisk syke, og livskvaliteten til de pårørende. Til tross for at Stortinget i februar 2021 vedtok stans i nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien i Norge, fortsetter Helseforetakene å stenge institusjoner. I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse.

En ensom forsvarer av både de psykisk syke, deres pårørende og institusjonene er rettspsykiater Randi Rosenqvist. Hun har også lenge stått alene i sin oppfordring til mer bruk av tvang som omsorg. Foreldreparet og den fortvilte tenåringsmoren fra NRK Ytring er ikke enestående tilfeller. Norge rommer tusener av psykisk syke og pårørende som har det til felles at de er forlatt av helsevesenet. Samtidig øker antallet unge med psykiske lidelser på landsbasis.

Vi kan alle være enige om at vi aldri skal tilbake til etterkrigstidens offentlige overgrepssamfunn. Samtidig må man spørre seg om syke mennesker egentlig er ivaretatt når de konstant er en fare for seg selv eller sine omgivelser, og sliter sine pårørende i filler. En av Randi Rosenqvists gjentatte påstander er at norske politikere ikke forstår hvor psykisk syke folk er i stand til å bli. Kanskje Stortinget burde samles for noen dager i en av de få institusjonene som fortsatt finnes? Med eller uten nøkkel?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe