Emil A. Røyrvik Antropolog og professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU

Den offentlige debatten om krigen i Ukraina er en trussel mot både fred og demokrati.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Vi bombarderes daglig av nyheter fra den katastrofale krigen i Ukraina. En svært sterk front i medienes informasjonskanonade er kravene om stadig sterkere militær støtte til Ukraina. Det kompakte budskap er at Ukraina må vinne krigen, nær sagt koste hva det koste vil. Hele spekteret av politikere i Norge ser ut til å ha adoptert denne posisjonen.

Norge er et land som fremstiller seg selv som en humanitær supermakt og en stormakt i det internasjonale konflikthåndterings- og fredsmeglingsdiplomatiet. Et sterkt symbol på dette er at Norge deler ut Nobels fredspris, riktignok noen ganger til kandidater som like gjerne skulle mottatt en krigspris, slik tilfellet var da en temmelig ubekvem president Obama brukte taletiden sin til å argumentere for krigens nødvendighet under sin mottagelse av prisen i 2009.

De naive blant oss kunne innbille seg at en slik nasjon ville stå i fremste rekke for å bidra til forhandlinger, våpenhvile og en varig fredsløsning i Ukraina. Jeg er imidlertid ikke kjent med et eneste slikt initiativ, og i offentligheten hører vi ingen slike stemmer fra regjering og offentlige myndigheter. Pisket frem av mediene handler så å si alt om rettmessig fordømmelse av Russland og støtte til Ukraina for at de skal vinne krigen. Kun i deler av partiet Rødt finnes alternative partipolitiske stemmer som ikke tror blindt på militære løsninger og heller argumenterer for fredsforhandlinger. Men disse fremstilles i mediene som ekstremister og stemples som fiender av den offentlige mening og moral.

Prosessene med å ensrette den offentlige mening, og det å tømme den for meningsmangfold og alternative stemmer følger ofte logikken til det vi kan kalle offentlige «hekseprosesser». Forfølgelsen av alle typer «kjettere» har en lang tradisjon, langt inn i vår egen tid og dagens samfunn. Problemet med ensretting av den offentlige mening er absolutt ikke bare et problem i autoritære og totalitære samfunn. Tocqueville advarte allerede i boken Demokratiet i Amerika, som utkom i to bind i 1835 og 1840, at «demokratiets store fare er at det blir en slave av den offentlige mening».

Utallige eksperter på demokratiets skjørhet og sårbarheter har senere diskutert og advart på lignende vis mot ulike antidemokratiske tendenser også i liberale demokratier. Ikke minst i USA. Den siste norske makt- og demokratiutredningen beskrev utviklingen i Norge som «politikkens tilbaketrekning», hvor politisk myndighet er svekket og folkestyret snevret inn. Dette skjer blant annet gjennom hvordan massemedienes makt og rolle bidrar til en «medikalisert politikk» og et «regissert samfunn». Med Tocqueville og maktutredningen kan vi dermed hevde at om mediene tilrettelegger for at demokratiet blir slave av den offentlige mening og blir en domsmakt over politiske prosesser, da formes den offentlige debatten som en trussel mot demokratiet.

Spesielt når temaet er krig er dette en retorikk som ofte konstrueres etter mønster av tidligere president G.W. Bush sin parole i forbindelse med lanseringen av den såkalte krigen mot terror: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene». Det er et politisk plot som fremmer polarisering og er hentet fra strukturen i heroiske fortellinger om kampen mellom det gode og det onde. Og er du ikke på det godes side, så er du på lag med det onde. Det er oss mot dem. Putin er dagens Hitler, Sauron og Voldemort. Om du vil fremme forhandlinger og fred «gir du etter» for det onde og blir «Putinist».

Dessverre har også universitetenes viktige rolle som forvalter og produsent av alternative perspektiver til den rådende offentlige mening blitt svekket de siste tiårene. Dermed er universitetets sentrale samfunnsfunksjon knyttet til å beskytte demokratiet mot seg selv under press. Dette problemet gjelder særskilt for de store og fundamentale spørsmål og problemer. Krig er ett eksempel på dette. Det er ekstra spesielt å bevitne regisseringen av den korrekte offentlige mening når det dreier seg om en krig med katastrofale konsekvenser og ikke helt usannsynlige utsikter til atomkrig og tredje verdenskrig.

Veien til en løsning i Ukraina er neppe militær og neppe at Ukraina vinner. Å støtte Ukraina slik at landet kan fortsette å eksistere som stat er én ting, men det er ikke realistisk å kunne «presse» verdens trolig største atommakt i kne til et ensidig nederlag og tap. Forestillingene om å vinne krigen mot atommakten Russland signaliserer også en (selv) destruktiv ekstremisme i sentrum av den offentlige politiske diskusjon. En kollega formulerte det nylig heller slik: «Vi kan ikke ha som mål at Russland taper … Vi må satse på uavgjort».

En varig «uavgjort»-løsning i den pågående krigen går via forhandlinger om våpenhvile, fred og forpliktende avtaler som nødvendigvis også må innbefatte kompromisser fra begge sider av konflikten. Slike initiativ må nå komme med full styrke, ikke minst fra den såkalte fredsnasjonen Norge. Vi kan si det med John Lennon: «All we are saying is give peace a Chance». Som forvalter og regissør av den offentlige mening må snart også mediene kunne ta det budskapet på alvor.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!