Alle har behov for trygghet. For å opprettholde trygghet er det naturlig å rydde i egen livsverden. Vi kategoriserer med «oss» og «dem» for å gjør livet mer oversiktlig. «Oss» deler gjerne samme syn, tilhører samme klasse og aksepterer stort sett de samme kjørereglene. «Dem» har andre interesser, tar andre valg og føles derfor straks mer fremmed og truende. Sorteringen gjøres automatisk og ubevisst som ledd i å bygge egen identitet i en sammensatt og kaotisk verden. Behovet for å rydde øker dersom vi selv føler oss truet eller vår private sfære blir rokket ved. Fordi det å se seg selv utenfra kan fort vekke ubehag og avsky.

Likevel, hva skjer når vårt eget behov for å kategorisere spenner ben på om lag hver tiende nordmann? Hva skjer når vi vrir rusdebatten til å handle om «dem», de som bruker mye mer og helst andre og illegale rusmidler, istedenfor å søke forståelse og finne tiltak som favner alle? Hva skjer når vi unnlater å snakke om at hver tiende nordmann faktisk er avhengig av alkohol? Fortsatt fortier vi utfordringene knyttet til å ta et glass vin så altfor ofte, samt unnlater å problematisere forventningene til rusbruk i sosiale sammenhenger. Jo, en påfører familier unødvendig lidelse, skaper splittelse og bidrar til et mer segregert og kynisk samfunn.

Maria Vik Foto: Privat

Selv om slik tankegang er naturlig i og for seg, vil den øke forskjeller og utnyttes av de med mer uærlige hensikter. Ved å opprettholde denne formen for kategorisering, gjennom å utelukkende sette søkelys på allerede segregerte grupper, klarer en å opprettholde klasseskiller og utenforskap ved å la noen bære skammen på vegne av fellesskapet. «Dem», taperne som ikke deltar på jobbens vinlotteri eller besøker vingårder i Frankrike, trenger kanskje en reform for sine «underklasseproblemer». Dette kan opprettholde «vår» egen livsløgn. På denne måten gir vi næring til tankegodset om at alle er sin egen lykkes smed og at uheldige hendelser skyldes uheldige valg. Riktignok så lenge det ikke gjelder oss selv og vi ikke kan kjøpe oss ut av det. Vi fokuserer utelukkende på individet istedenfor å løfte blikket mot de de sosiale sammenhengene rusbruk og misbruk skjer i. Gjennom å stadig legge større ansvar på hver enkelt for sin uhelse, frigjør vi oss fra fellesskaplige plikter og ansvar.

Tankesettet fremstår derfor forlokkende og besparende på kort sikt og direkte lønnsomt for de med god tilgang til kapital. For dersom «oss» og «dem» skulle blitt til «vi» ville det nødvendigvis medført økte felleskostnader på kort sikt. Det ville krevd en langt mer omfattende og koordinert strategi med andre tiltak enn det som i dag diskuteres i ruspolitikken. Det ville krevd tiltak som nødvendigvis måtte satt korken på næringslivets sjampanjeflaske, for eksempel gjennom økt beskatning, for å gi alle lik mulighet til god skole, utdanning, helse, bolig og trygg økonomi. For hvis også kong Salamon drikker, og ikke bare Jørgen hattemaker, ville det krevd en tilnærming med mer vekt på universelle tiltak i bekjempelsen av avhengighetsproblematikk. Trolig ville det på enkelte områder også krevd mer sosial kontroll og en stat som tilrettela for gode valg fremfor for økt konsum og næringsutbytte.

Så derfor fortsetter vi heller med å spenne ben på hverandre gjennom å diskutere avkriminalisering selv om dette kun løser en brøkdel av problematikken. «Vi skal ikke sette dere i fengsel» sier vi i et forsøk på å sikre vår egen livsverden samtidig som vi bidrar til et stadig mer segregert og radikalisert samfunn. Vi tildeler andre roller som «rusmisbrukere» mens vi selv deler ut vinflasker i alle anledninger og legger politiske møter til en pub. Fordi vi liker dårlig å ta inn over oss at rusbruk og rusmisbruk henger sammen. Det angår jo ikke «oss».

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.