Barn med ADHD-diagnose er alle forskjellige. Fagfolk lager et svart/hvitt-bilde som er ødeleggende for unge som sliter.

Forenkler: Professor i sosiologi Aksel Tjora ved NTNU bør ikke bruke ordene «sexy løsning» om ADHD-diagnosen, mener artikkelforfatteren. Foto: Espen Bakken

Gjennom flere år har det med jevne mellomrom «poppet» opp ulike artikler om ADHD. Gjennom flere videreutdanninger har jeg hørt den samme, ensformige fremstillingen fra høyt utdannede personer, som skal kunne sette ting i perspektiv. I stedet er det deres subjektive holdninger til diagnoser og ADHD som formidles, og deres forenklede versjon av sannheten. For hvor er nyansene i det som legges frem?

Det fremstilles alltid i svart/hvitt, så forenklet at det er på grensen til det som blir latterlig. Og hvor ille er det ikke når fagpersoner forårsaker at foreldre ikke tør fortelle at de har barn med ADHD, i frykt for nettopp å bli fremstilt som «frikjent» fra dårlig barneoppdragelse etc. Å si at et barn har ADHD har nesten blitt som å banne i kirken- og kan føre til at flere barn ikke får den hjelpen de trenger.

Jeg har jobbet mange år i skolen som barnevernspedagog, både i barneskolen og nå i ungdomsskolen. Jeg har sett både barn/unge få hjelp, og jeg har sett hva som kan skje når de ikke får det. Har egentlig professor Aksel Tjora sett alle variasjonene blant dem som har ADHD? Det finnes ingen prototyp, de er forskjellige, men har en del sammenfallende symptomatikk. Han sier videre at før sendte man dem på sløydsalen, eller de hadde gym med noen andre. Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Tvert imot burde han vite at historisk sett ble mange av disse elevene behandlet som «trollunger».

LES OGSÅ (PLUSS): Gir skolen mye av skylda for ekstrem økning av ADHD-medisinering

Og hvorfor skal han tillate seg å bruke ordene en «sexy løsning»? Jeg tror ikke denne mannen kan ane noen ting om hvordan det er å ha et barn med ADHD, og hvordan dette påvirker hele familien. Jeg tror ikke han har sett hva som kan skje sosialt med disse barn og unge dersom de ikke får hjelp. De strever sosialt, og opplever at medelever trekker seg unna. De strever emosjonelt, for tenk å bli misforstått på så mange områder! De sliter ofte faglig, for de har for mye uro i kroppen.

Jeg har sett gleden hos elever som har begynt med medisin, gleden over å oppleve seg selv samlet, være en som mestrer, en som får med seg det som blir sagt, og har nok ro i kropp og sinn til å vise hva han/hun kan. Mange av disse barn/unge er smarte, men de klarer ikke å forvalte dette pga. sin uro i kroppen. I stedet kan de ende opp med store faglige hull, og mangelfull opplæring. Medisin er ikke en halleluja-løsning slik mange later til å tro, inkludert Tjora. Medisin er et hjelpemiddel for å redusere uro slik at man kan nå inn med faglig lærdom, slik at man kan oppleve å forvalte sin kunnskap, til å mestre og vise hva man er god for. Og ikke minst, lykkes bedre sosialt.

LES OGSÅ Kronikk: 44000 sørtrøndere står uten jobb. Nå skal det bli enklere for bedriftene å ta inn flere.

Tjora sier han har et helt kapittel om barn som «mister seg selv». Hva med de barn/unge som opplever at de ikke gjør det? Som opplever at de er bedrefungerende, mer kreative og mer inkluderte? Noen barn/unge opplever at de kan føle seg «flate», men her er det spesialisthelsetjenesten v/BUP, og lege som må våkne opp. Dessverre har de ofte sin faste progresjon de følger i opptrapping av medisinering. Og de glemmer at alle er individuelle, og at noen er mer sensitive for medisin. De burde fortelle barna/unge hva de skal være oppmerksomme på, slik at de unngår å ha for høy dose. Det har jeg sett skje, og jeg så hva som skjedde da dosen ble redusert litt.

Tjora snakker også om at skolen tilføres ressurser ved en ADHD-diagnose. Det er feil. Det er ingen store ressurser som følger denne diagnosen. Stort sett skal disse barna ivaretas innenfor den tilretteleggingen alle har krav på ifølge opplæringsloven. Så denne diagnosen innebærer ikke spesielt med luksus, bare hardt arbeid. Hvert tilfelle må selvfølgelig vurderes individuelt da noen barn, gjerne mindre barn, har behov for en voksen omtrent hele tiden, nettopp fordi de ikke fungerer i skolehverdagen.

Tjora angriper «stillesittingen». Han vet kanskje ikke at frie aktiviteter ikke er det sterkeste kortet for et barn/ungdom med ADHD? Overganger, raske bytter i skolen er en stor utfordring. Disse barn/unge trenger struktur og rammer.

Jeg skal imidlertid være enig med ham i at vi trenger også aktive læringsarenaer, men dette vil også demotiverte elever tjene på, ikke bare de med ADHD.

Med hvilken rett kan han hevde at det er en tiltrekkende løsning for mange aktører når diagnosen settes, bortsett fra for eleven selv? Jeg kjenner til mange elever som har følt en diagnose som en lettelse. Lettelsen oppstår i det de plutselig kan forstå seg selv bedre. Og noen trenger medisin, men ikke alle velger å bruke det. Hvorfor skal denne diagnosen behandles som en lekediagnose, og en frelse for mislykkede voksne og systemer?

Det er på tide at også media tar sitt ansvar nå. Det som er skremmende er at professorer og andre skal få fremstille ADHD på en slik måte som de gjør. Det sitter masse fagfolk der ute som lar seg påvirke av dette, det sitter foreldre der ute som frykter denne diagnosen, nettopp pga. fordømmelsen fra fagpersoner. Det sitter studenter der ute som skal ut i et yrkesliv etter hvert, og vil møte disse barn og unge, og deres foreldre.

Jeg tror dessverre at dersom fagpersoner får fortsette å legge fram sine synspunkter på denne måten, vil det være mangesom ikke får den hjelpen de trenger, og som i voksen alder vil kunne slite med ettervirkningene av en lite mestrende skolegang.

Få frem nyansene!