Den enkleste sak i verden er å si nei til ny olje- og gassutvinning. Det som er vanskelig, er å finne ut hvordan vi skal erstatte de komfortable inntektene.
Ja eller nei til oljeleting utenfor Nordland og Troms blir en av de aller vanskeligste avgjørelsene i årene som kommer. Spørsmålet splitter de fleste miljøer, inkludert mange regjeringskonstellasjoner. LO kan bli delt, hvis organisasjonen ikke greier å samle seg om et kompromiss. Til nå har kompromisset vært utsettelse. I neste stortingsperiode, som begynner om mindre enn et år, blir det omkamp.
LES OGSÅ: Uenighet om oljeboring i Lofoten kan sprenge LO
Det er noen åpenbare og svært gode grunner til å si nei til mer olje. Fredag trådte den første globale klimaavtalen i kraft. Nå er Norge og andre land folkerettslig forpliktet til å redusere utslippene av klimagasser. Hvis vi ikke selv tar ansvar og lar være å lete etter mer olje og gass, kan det hende at markedet løser problemet for oss. De landene som i dag kjøper petroleum av Norge, deler vår klimaforpliktelse. Tyskland har den samme klimaambisjonen som oss. I 2050 skal ikke Norges største gasskunde slippe ut CO2 i det hele tatt.
LES OGSÅ: Usikkerhet om fornybar energi
Klimaskadelige utslipp fra petroleum kan reduseres på to måter: Enten må det bli helt slutt på å bruke fossil energi, eller så må utslippene renses. Karbonrensing er en viktig del av klimaløsningen, men vil også bli kostbart og komplisert. For Norge som eksportør av klimautslipp, vil det være et dristig veddemål å satse på at karbonrensing skal løse klimaproblemet.
LES OGSÅ: Fakta om karbonfangst og -lagring
Hvis vi fjerner klimafilteret og tar på oss helt norske briller, er det noen svært gode grunner til å lete etter enda mer olje og gass. Inntektene har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Ingen annen næring gir tilnærmelsesvis like store inntekter og ringvirkninger, og så lenge regjeringer – i flertall – har pøst stadig nye milliarder inn i økonomien, er vi som nasjon blitt gradvis mer oljeavhengige. Nå sitter vi fast. Vi har lagt oss til kostnader som det er vanskelig å venne seg av med.
Vi kommer ikke opp fra vårt oljeglatte bad før vi har gjort ett av to valg: Vi kan enten kutte de statlige utgiftene til velferd kraftig. Med klima som begrunnelse; hvilke politikere har mot til å kutte pensjonsutgifter, redusere kvaliteten på sykehusbehandling, bygge færre veier, kutte skoletimer eller strupe forskningsinnsats? Eller vi kan satse på å erstatte oljeinntekter med andre inntekter som også gir ringvirkninger i form av arbeidsplasser og aktivitet. Det er ikke uvanlig å høre at vi må bygge grønne arbeidsplasser, skape industri av klimavennlige løsninger. Jeg har skrevet det selv en rekke ganger, men er det realistisk?
Ja, det vil bli etablert veldig mange grønne arbeidsplasser, som vil skape ringvirkninger og tilføre stat og kommuner skatteinntekter. Men det er lite sannsynlig at det vil bli like ekstremt lønnsom aktivitet som fra olje og gass. Det er rett og slett ikke slik at en arbeidstager i olje og en arbeidstager i grønn sektor kan stilles ved siden av hverandre og vi kan slå fast at begge er like lønnsomme for samfunnet. Norge har vent seg til oljeinntektene i en periode da prisen var høy og inntektene eventyrlige. Verken fisk, teknologi, eller andre virksomheter vil gi like store inntekter.
LES OGSÅ: Vil skape 100.000 klimajobber
Denne uken var det offisiell markering av at Norge har drevet med olje i 50 år. Olje- og energiminister Tord Line (Frp) har sagt at den som skal slukke lyset i oljebransjen ennå ikke er født. Han har muligens rett, men Norge kan uansett ikke fortsette oljekjøret med dagens tempo. Tilhengere og motstandere av oljeutvinning har to felles kjempeutfordringer: Det ene er klimakrisen, og det andre er at det vil være svært vanskelig å erstatte oljeinntektene. I ordskiftet om ja eller nei til konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja er dette ekstra krevende for nei-siden.
Noen av dem som ivrer mest for nei, er også mest ivrige etter å bruke de behagelige inntektene som kommer fra olje og gass.