De offentlige utgiftene går opp i rekordtempo. Likevel kalles statsbudsjettet stramt. Vi er nødt til å se på hva som gjør Norge til verdensmester i offentlig forbruk.
I forrige uke la regjeringen frem statsbudsjettet. Til tross for varslene om at det kom til å bli et stramt budsjett, var budsjettet alt annet enn stramt. De offentlige utgiftene fortsetter å øke. Sannheten er at det stort sett blir mer til alt, forskjellen fra tidligere budsjetter er at finansieringen ikke i like stor grad blir gjort med oljepenger, men med økte skatter og avgifter. Jeg kan ikke nok om hverken grunnrente eller hvordan det føles å tjene over 750 000 til å ha særlig sterke meninger om det, så det skal jeg spare leseren for. Likevel velger jeg å komme med noen betraktninger.
Are Søberg, bedre kjent under kallenavnet sløseriombudsmannen har laget følgende liste over de mer kuriøse budsjettpostene:
Statlige byggeprosjekter økes med 57 prosent, bistanden økes med seks prosent, til tross for dette står bistandsorganisasjonene omtrent med fakler og høygafler utenfor regjeringskontorene. Midler til romfart økes med 26 prosent, og støtten til trossamfunn økes med sju prosent, samtidig øker budsjettene til administrasjon for nesten samtlige departementer. Noen reelle kutt er det riktignok blant annet til domstolene, investeringsmidler til helsebygg, veibudsjettene og gratis utdanning til utenlandske studenter.
Vi godtok munnbind. Vi klarer nok dette også
Jeg misunner ikke Vedum og regjeringen den stormen de må stå der utgiftene faktisk reduseres. Blant de som er kritiske til budsjettet finner vi Bellona, bistandsorganisasjonene bunadsgeriljaen, NOAH, Viken fylkeskommune, opposisjonen, oppdrettsnæringen og legeforeningen. Mange har nok gode grunner til å være kritiske, men det er den samme runddansen som vi så hvert år med regjeringen Solberg, og med Stoltenberg før henne. Budsjettene øker i sum år for år, kuttene er sjeldent varige og ingen er villige til å se på strukturene som gjør at vi er det landet i Europa der statlig forbruk utgjør den desidert største andelen av BNP.
De siste 20 årene har vi hatt finanskrise, oljekrise, koronakrise og nå energikrise og krig i Ukraina. Churchill skal ha sagt at man aldri skal la en god krise gå til spille og den tesen har politikerne våre fulgt i stort monn. Nå viser fremtidsutsiktene at vi snarere må forberede oss på å stramme inn budsjettene, det er en øvelse ingen av dem som sitter på Stortinget i dag har vært med på.
Utfordringen til Vedum, og alle dem som måtte etterfølge ham i embetet blir derfor følgende: Vi har et statsbudsjett på over 1500 milliarder kroner. Hva er det vi viktigste vi bruker penger på? Hvilke penger er vi allerede forpliktet til å bruke? Hvordan kan vi bruke hver enkelt krone mer effektivt enn vi gjør i dag? Den jobben er tøffere enn å legge frem og selge inn et statsbudsjett hvert eneste år. Poenget er at vi har bygd oss opp en politisk kultur og en offentlig struktur der løsningen på hvert eneste problem er mer penger til alt.
En siste sjanse til å vinne tilbake «vanlige folk»
Dette ser vi i resten av det politiske systemet. Ta Viken, som ønsker 377 millioner til oppløsningen av Viken fylkeskommune. Den samlede rammen på å dele opp fylker i statsbudsjettet er satt til 200 millioner. Trondheim risikerer å miste nær en milliard i planlagte inntekter som følge av at man endrer tilskuddsordningen for helsebygg. Spørsmålet er om politikere i alle ledd noen gang har prioritert som om at inntektene en dag ville gå ned. En fremtid der man må sette tæring etter næring kan gi færre kanapeer på internasjonale skikongresser, men det kan kanskje bidra til at helsetjenesten og skolene blir prioritert tydeligere. Til nå virker det som at kommunene har prøvd å være best i alt, da blir man sjeldent best i noe.
På 900-tallet satte Håkon den Gode i gang frostatinget. Det resulterte i Frostatingsloven med de kjente ordene «Med lov skal landet bygges», og landet har sannelig blitt bygd med lov. Nå begynner oppgaven for våre folkevalgte med å se på lover, forskrifter og offentlige direktiver. I alle ledd ser man at rapporteringskrav, antallet offentlige instanser, lov- og forskriftspålagte regler og rutiner er noe som driver kostnadene oppover. Vi må se på strukturene, ellers vil historien bare gjenta seg. Utgiftene vil øke og når smellen kommer vil vi ikke klare å verne om det viktigste.
Ramo er medlem av Høyre og er foreslått til plass 56 på partiets liste i Trondheim ved neste års valg.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Slik påvirkes din lommebok av statsbudsjettet
En folkelig hilsen fra privatflyet