Lisa Tønne Komiker, skuespiller og spaltist i Adresseavisen

Sosiale medier er fylt til randen av gode råd av selvutnevnte «livs-coacher» som vil hjelpe deg med å finne lykken. Hva skjedde?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Ting jeg skulle ønske jeg visste i 20-årene: Det er ikke hvor mye du veier eller hva du har på deg folk husker, det er hvordan du fikk dem til å føle seg. Omgi deg med folk som gir deg noe, stol på magefølelsen din, hvis den sier nei så er det sannsynligvis riktig. Gi litt faen, ikke bry deg om hva andre mener. Del gjerne dette med en som hadde smilt av å høre dette.

Ikke la det faktum at du, sammenlignet med noen som har øvd masse, kommer til å være ræva, stå i veien for at du tør å prøve. Du må bare øve, hvis du aldri har prøvd noe før så kommer du ikke til å være best. Men hvis du øver så blir du bedre. Og du, ikke gi råd om ingen har spurt.

Sosiale medier er fylt til randen av gode råd av selvutnevnte «livs-coacher» som vil hjelpe deg med å finne lykken og navigere gjennom livet. Hva skjedde, når ble det en menneskerett å være lykkelig? Og er det ikke opphavsrett på disse kloke ordene? For det er jo unektelig sterkt inspirert av eksisterende kloke ord. Man kan bare gjøre et googlesøk «kloke ord i hverdagen», og vipps så kan man fylle sin egen Instagram med floskler og selvfølgeligheter, med link til eget webinar. «Det er så deilig å være alene i skogen, nyte stillheten og bare være, det burde du også prøve». Ja du klarte tydeligvis ikke å være alene du heller da siden du måtte dele det her. Og om du evner å plukke opp telefonen midt i et panikkanfall for å filme deg selv, er det da et panikkanfall? Er panikken kanskje at du forlater verden uten å ha satt et avtrykk? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg blir unektelig provosert av å få tilsynelatende ektefølte visdomsord fra folk som selv henger i livets bergvegg mens neglebåndene blør.

Jeg er veldig for et samfunn hvor det ikke er tabu å snakke om at livet kan være knallhardt, jeg er for et samfunn som ikke glosser og legger filter på sannheten. Derfor blir jeg så sur når jeg ser folk gråte mens de forteller «ærlig» at i dag var det en tøff dag, men den var ikke tøffere enn at du har tatt deg bryet med både å redigere og legge på filter etterpå. Ringer det ingen bjeller når du sitter og redigerer din egen gråt? Legger på musikk som skal gi den triste stemningen. Er det ikke da du skal lytte til den magefølelsen du maser om at vi andre skal lytte til? Da får jeg lyst til å skrike: kom deg gjennom en vanlig mandag uten å legge ut en skitt, logg av, ikke gi lyd fra deg på en uke. Uten å informere om at du må ta en pause fra sosiale medier. Gjør som de rådene du gir «gi litt fan» «ikke bry deg så mye om hva andre mener».

Er det at livet blir flatt tro? At når alle primærbehov er dekket, har vi tid til å ta spaserturer inn i vårt indre, for å kjenne etter, er jeg egentlig lykkelig? Jeg tror at grunnen til at disse visdomsordene blusser opp som flammer i tørt gress, er at mange har altfor høye forventninger til livet, og til seg selv. Må jeg være den beste versjonen av meg selv? Jeg mener at en stødig versjon av deg selv holder i massevis. Må vi alle være 100 prosent oss selv? Vel, av og til er 50 prosent mer enn nok. 100 prosent kan faktisk tidvis bli litt mye, jeg snakker av erfaring.

Men når denne visdomstrenden har fått såpass innpass på sosiale medier at også leger har slengt seg på, da blir jeg nervøs. Leger skal faktisk ikke bruke tid på å stjele kloke ord fra Dalai Lama for så å omformulere til sitt eget. De skal gi deg vaksiner, og eventuelt diagnostisere deg med kreft, ikke gi deg en varm klem og si carpe diem. Overlat det til de med opprykk i medaljong.

Ting jeg skulle ønske jeg visste i 30-årene: Det er ikke hva du legger ut på Instagram eller hvor mange hjerter du fikk på panikkanfallet ditt folk husker. Folk der ute kommer mest sannsynlig ikke til å huske deg i det hele tatt, og da er det ganske kjedelig å tenke på hvor mange timer du faktisk brukte på å omformulere visdomsord og lage de til dine egne. Hvor mange timer du satt og stirret på ditt eget gråtkvalte fjes mens du desperat lette etter et filter som kunne få deg til å se pen ut selv når du fjeset var grimet av tårer. Og ikke visste du at dagene som gikk med på denne redigeringen, var selve livet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!