I kommunens langtidsbudsjett for 2023–2026 foreslås det å innstramme ordningen for borgerstyrt personlig assistanse (BPA) til det minimum ved å flytte mest mulig av de som har tjenesten over til den nåværende hjemmetjenesten. Jeg fikk gåsehud da jeg leste dette, og tenkte at jeg nå mister råderetten over livet mitt – Jeg får ikke lenger leve det livet jeg ønsker.

Jeg har hatt BPA siden 2001, og jeg disponerer timene etter mine behov. Foruten assistanse til husarbeid og dagligdagse gjøremål, blir assistentene mine med på aktiviteter utenfor hjemme der jeg har lyst å delta. De er med meg ut å spise, på møter, konserter, teater og shopping. De er med meg også på korte og lengre reiser. Hjemme får jeg assistanse til for eksempel å pynte og bake til jul, assistanse til å holde selskap, og plante på verandaen min om våren. BPA kompenserer for min funksjonsnedsettelse, det reduserer mine begrensninger slik at jeg kan leve et fritt og godt liv på linje med øvrige borgere.

Hvis jeg blir en av personene som må gå fra BPA-ordningen til hjemmetjenesten vil min livskvalitet blir kraftig redusert. Jeg får ikke lenger gjøre hva jeg vil. Hjemmetjenesten gir bare tjenester innenfor hjemmet, og jeg er helt avhengig av å ha med en assistent når jeg skal ut på ting. Dette fører til at jeg da blir helt bundet til min leilighet som vil føre til total isolasjon. Det å indirekte nekte en gruppe mennesker å forlate hjemmet kan ikke defineres som noe annet enn grov diskriminering.

Hjemmetjenestene er veldig upresise, man må risikere å vente lenge før de dukker opp. Hvis man har avtaler, må man ofte avlyse avtalene fordi hjemmetjenesten ikke dukker opp i rett tid. Man må risikere å vente i timer for å få stått opp. Og hvis man må ha hjelp til å legge seg må man legge seg rundt klokken ni, for kveldsvaktene slutter klokken ti. Så da kan man bare glemme å planlegge ting på kveldstid. Hva slags liv gir dette? Og ved bruk av hjemmetjenesten må man regne med å få besøk av 20 til 30 ulike personer hver måned. Det vil føle veldig frustrerende å forholde seg til så mange. I en BPA-ordning velger man selv hvem man vil ansette basert på kriterier som personlig kjemi, og man har et assistent-team bestående av bare de nødvendigste antall assistenter som man blir kjent med og bli trygge på.

Så ved og gå over til hjemmetjenesten vil føre til at jeg ikke kan leve et fritt og likestilt liv på lik linje med øvrige borgere. I Hurdalsplattformen står det at intensjonen med BPA er at det skal sees som ett likestillingsverktøy. I Iys av dette, vil jeg be Trondheims kommunalpolitikere følge opp dette ved å sørge for at innstramningen av BPA-ordningen ikke blir vedtatt i langtidsbudsjettet for 2023–2026.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe