Som mange andre norske kunstnere måtte Anne Breivik (1932–2012) fra Inderøy bli anerkjent i utlandet før hun ble tatt på alvor her i landet.
I 1960 reiste hun til Paris og gikk i lære i W. Hayters Atelier 17. Her fikk hun innføring i mesterens kunstsyn og hans spesielle teknikk for flerfargetrykking.
Hun skulle tilnærme seg grafikken på en helt og holdent eksperimenterende måte. Dette krevde både disiplin og fysisk arbeid, noe som passet hennes legning.
Atelier 17 var ikke en skole, men et verksted der man kom for å lære grafikk. Man arbeidet på en eksperimentplate, og når den var ferdig, hadde man laget sitt «svennestykke».
Anne Breivik hadde flere ressurser enn det rent kunstneriske. Hun var svært omgjengelig og sosial, noe som bidro til at hun ble ansatt som Hayters assistent i verkstedet.
Hun fikk i oppgave å ta seg av nye kunstnere som kom til verkstedet. Ved siden arbeidet med grafikken fikk hun derfor også et stort internasjonalt nettverk som kom til å bety mye for henne, ikke minst etter at hun flyttet tilbake til Norge. Atelieret 17 trakk til seg spennende kunstnere fra hele verden.
Anne forteller: «Jeg ville bli kunstner da jeg var barn. Bestemor bodde på gården på Inderøy. Hun likte ikke at jeg tegnet. Jeg tok med malesakene ut, men det fikk jeg ikke lov til» (fra intervju i 2010).
Fikk du med deg Signert-kommentaren: Burkini ditt, burkini datt?
Men blant gjestene vanket det også kunstnere som så verden annerledes enn Annes familie. En som la merke til henne var trondheimsmaleren Einar Bothner. «Han bodde hos oss i perioder – han malte rundt omkring. Han fortalte foreldrene mine at jeg hadde talent», forteller hun. Einar Bothner hadde autoritet.
Anne Breivik vokste opp i åpent og gjestfritt hjem med mange ressurser. Foreldrene drev gjestgiveri i den store trønderlånene på gården, og hun kan huske kjente gjester som sirkusdirektør Arnardo og Kari Diesen.
Men det ble også det satt høye krav til at hun skulle hjelpe til på gården. Da hun var 16 år hadde hun ansvar for å melke kyrne og gjøre rent i fjøset, et tungt fysisk arbeid for ei ungjente. «Jeg forsleit meg den sommeren. Jeg begynte arbeidet kl. seks om morgenen. Etter at jeg hadde melket kyrne, kjørte jeg melken med hest til meieriet. Jeg fikk avsmak for gården».
Les også debattinnlegget: «Jeg ønsker aldri å presentere meg med «Hei, jeg heter Therese og er lesbisk», og det burde ikke være nødvendig»
Moren var en dyktig syerske. Hun var mesterskredder med eget verksted, og ville gjerne at datteren skulle være med å sy og klippe. Men Anne var ikke interessert i det. Hun tegnet og malte i stedet. Hun ville utdanne seg til kunstner.
I 1947 begynte hun ved Sund folkehøyskole, som var kjent som et kultursentrum. Etter andre året på Sund begynte hun på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, bare 17 år gammel. Hun debuterte med en maleriutstilling i Trondhjems Kunstforening i 1967. Seks år senere ble hun antatt på Høstutstillingen.
Da hun var 20 år, ble hun gift med Odd Breivik som var sosialøkonom og arbeidet i administrasjonen i Fiskarlaget. Anne var også ansatt der i en periode. De fikk ingen barn. En stor sorg for Anne, men det betød at hun hadde anledning til å reise mye på egenhånd.
Det har vært rene folkevandringen til Håkon Gullvågs utstilling i Sarpsborg
I 1965 opprettet hun et grafikkverkstedet i Oslo, sammen med Reidar Rudjord, etter mønster av Atelier 17. Fra 1976 fikk det navnet Atelier Nord. Det var et sted som kom til å trekke til seg kunstnere fra hele verden. Anne hadde stor kapasitet både med eget kunstnerisk arbeid og det å legge forholdene godt til rette for andre.
USA ble et viktig land for henne, både som formidler og som utøvende kunstner. I 1974 var hun gjestekunstner ved Oregon State University i Oregon og ved Pratt Graphic Center i New York. Hun har holdt forelesninger ved universiteter og museer mange steder i USA, blant annet i California, New Mexico og Colorado. Hun hadde suksess med salg av sin grafikk og ble innkjøpt til viktige museer som Victoria and Albert Museum i London og Musée d’Art Moderne i Paris. Hun er innkjøpt i USA og Japan.
I Norge er hun representert i flere store kunstsamlinger blant i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og Oslo kommunes kunstsamlinger.
I 2008 tok hun kontakt med Trondheim Kunstmuseum fordi hun ville gi sin kunstneriske produksjon til museet, hovedsakelig grafikk men også en del malerier. En interessant og generøs gave fra en betydelig kunstner med trøndersk bakgrunn. Høsten 2010 ble verkene innlemmet i kunstmuseets samling samtidig som det ble laget en utstilling av hennes arbeider i museet.
PODCAST: Hør våre kommentatorer snakke om mediekrise, burkini og Norges svar på Donald Trump
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.