Hege Storhaug og HRS sprer et budskap om at regjeringen svikter sitt eget folk, og at vi står i en sivilisasjonskrig mot islam. Det er i verste fall svært farlig. Mange i Norge har allerede fått merke hva som kan skje når ideen om svik og sivilisasjonskamp får slå rot. Terroren 22. juli hører hjemme i denne diskusjonen. Det må høyresiden nesten forstå.

Denne uka ble det mye oppstyr i medier, sosiale og gamle, fordi Nina Hjerpset-Østlie, en skribent kjent fra arbeidet i tenketanken Human Rights Service (HRS), skrev i affekt på Facebook om at Leo Ajkic er islamist og at islamismens fremmarsj krevde voldelig motmæle. Hun har senere unnskyldt seg, og det er bra.

Men det er et sterkt ubehag som henger igjen. Det er ikke – trass i at enkelte nå bærer seg over manglende tilgivelse – rasistisk fyllerør på Facebook som er mitt anliggende. Poenget er spørsmålet som henger igjen etter unnskyldningene. Spørsmålet om volden.

Jeg tror enkelte tenkere på høyresida litt oftere må minne seg selv på følgende, for de vet det jo egentlig: Vi på venstresiden har mistet venner i en av Europas verste terrorhandlinger, venner som ble myrdet fordi de sto for en politikk som i følge terroristen var landsforræderi. For oss vil toleransen for å predike sivilisasjonskrigens virkelighet og voldens påfølgende uunngåelighet i innvandringsdebatten være redusert.

Jeg sier ikke at sorgen, fortvilelsen, raseriet etter 22. juli er noe ekslusivt for enkelte, avhengig av politisk ståsted. Eller at noen - av politisk overbevisning - har monopol på å ha mistet noen den dagen. På ingen måte. Bare at det for oss i tillegg har en sterkt politisk side, fordi volden var politisk motivert. Og fordi mange av truslene vi opplever har opphav i det samme ideologiske omlandet.

LES OGSÅ: Den tolvte landeplage

Så tilgi meg for at jeg skriver dette. Men: Etter å maktesløst, over telefon, høre dødsangsten til en venn som ble forfulgt på Utøya av en høyreekstrem terrorist, og etter å ha vært i begravelsen til en venn hvis dødsdom var «kulturmarxist», og etter å ha sett sentrale politikere anklage Arbeiderpartiet for å «spille ofre», og etter å ha sett det konspiratoriske Arbeiderparti-hatet bare tilta etter terroren, og etter å ha hørt PSTs advarsler om et mer organisert ytre høyre enn før, forbeholder jeg meg retten til å ta bekmørke profetier om sivilisasjonskamp – og konkrete anklager om svik og forræderi mot eget folk – dødsens alvorlig.

Nå vil enkelte kanskje hevde at jeg er ufin som trekker 22. juli inn i denne diskusjonen. Men det må vi for det første tåle, for terroren hører selvsagt hjemme i denne diskusjonen. Dessuten var det Hjerpset-Østlie selv som henviste til terroren i sin beklagelse. Det er jeg glad for, det skal hun ha all mulig ros for, og det viser at Hjerpset-Østlie selv forstår rekkevidden av dette, og hvorfor terrorhandlingen er relevant.

Og i motsetning til de ville skrivebordsteoriene om sivilisasjonskamp, om regjeringens svik mot eget folk og det uunngåelige valget mellom Putin og islam, er 22. juli en del av vår faktiske virkelighet. Det skjedde faktisk.

Vi har alle sagt dumme ting i alkoholpåvirket tilstand. Virkelig dumme ting. Jeg har sagt dumme ting i alkoholpåvirket tilstand. Det må vi kunne tilgi hverandre. Selv godtok jeg Hjerpset-Østlies beklagelse umiddelbart - og det er jo lett for meg å gjøre, jeg ble ikke rammet.

Men ideen om sivilisasjonskrigens uunngåelighet og den indre fienden - muslimene - har forplantet seg i de ytterliggående miljøene, helt uavhengig av denne episoden. Det er det som gir grunn til bekymring.

Human Rights Service krever å tas bokstavelig.

De spør om ting som: «har [myndighetene] en skjult og smart agenda når de fremmer ekstremister som vil ta livet av hele fundamentet for samfunnet vårt?». Og det er ingenting som tilsier at de ikke mener alvor.

Når de spør: «Hvordan skal vi vanlige borgere forholde oss når vårt lederskap undergraver kulturen og verdiene våre?» – må vi nesten tro at de mener alvor.

Når en på deres nettside kan lese om «det blivende universelle kalifatet» som utøver makt «gjennom EU, FN og andre internasjonale organisasjoner», må vi nesten tro at de mener alvor.

Når de hevder vi befinner oss i en «tredje jihad», som kommer fra «borgere på innsiden, opprinnelige muslimer og konvertitter», må vi nesten tro at de mener alvor.

Sist ute er søken etter den sterke leder mot den skjebnebestemte trussel: «Jeg er demokratisk innstit og liberal til vanlig - men beklager, jeg lever heller under Donald Trump og Vladimir Putin enn under den arabiske verdens dominans» skrev den mye omtalte samfunnsdebattanten fra HRS sist søndag.

Volden ligger latent i ideen om uunngåelig sivilisasjonskrig, og forsterkes av ideen om forræderi og svik. Det trenger ikke bety at en er tilhenger av vold selv – for det tror jeg på ingen måte at HRS er. La meg understreke det: Jeg er overbevist om at ingen i HRS er tilhengere av vold. Det er ikke dét dette handler om. Men om en er en trofast leser av nettstedet deres, rights.no, og blir fortalt at ens egne ledere er forrædere, som ikke gir deg annet valg enn å underkaste deg enten Putins nasjonalkonservative regime eller islam – er vold da helt utenkelig som løsning?

Setningen «vi kommer ikke til å la oss kue av religion eller autoritære retninger uten å ta til voldelig motmæle» er derfor – ut over å være skrevet i affekt og etterpå beklaget – strengt tatt en ganske logisk forlengelse av det som ellers er HRS’ verdensbilde. Det handlende «vi» som er nødt til å kjempe mot. Og jeg blir bekymret når jeg leser forklaringen påfølgende dag:

«Ordet «motmæle», snarere enn «motstand», er da også ment å indikere hvordan den politiske kampen skal føres. Den grensen tråkket jeg altså ikke over, selv ikke i gårsdagens begredelige tilstand.»

Om det vil nok enkelte strides.

Så vi er – i følge Hege Storhaug-boka som Hjerpset-Østlie har markedsført aktivt i et år – i en «tredje jihad». Politikerne begår ifølge deres nettsted et svik mot eget folk. Sivilisasjonskonflikt-perspektivet er gjennomgående.

Men akkurat ordet «vold» krever de skal tolkes metaforisk. Jeg tror de selv forstår at det er problematisk.

Mange har så klart reagert på dette. Så senere i går kom en utdyping:

«OPPDATERT 15:49: PS. Jeg ser at mange reagerer på uttrykket «voldelig motmæle». Jeg vil gjerne oppklare to ting i den forbindelse: Ja, det var et gjennomført uheldig uttrykk å bruke. Men nei, jeg støtter ikke på noen som helst måte politisk vold – og det vet de fleste. Jeg er skribent: Jeg lever av at politisk kamp føres fredelig, ikke med sverdet, men med pennen og tastaturet, selv om det løp løpsk for meg i går.

Ikke for å unnskylde uttrykket, men «voldelig motmæle» betydde, i mitt hode, ikke noe annet enn «veldig kraftig til motmæle», og var i et rørete hode et spill på «fredens religion». Jeg forstår at i betente debatter som dette, og med Norges historie med et høyreekstremt terrorangrep, er viktig å uttrykke seg på en måte som ikke etterlater rom for tvil. Det gjorde jeg ikke i går, og det beklager jeg.»

Dette setter jeg - igjen - stor pris på at Hjerpset-Østlie skriver.

Men, med respekt å melde: HRS må nesten bore dypere enn dette, for å komme til kjernen av problemet. For dette er ikke første gang Human Rights Service forsøker å tone ned det voldelige potensialet i det verdensbildet de selv kretser rundt. Hvis de ikke vil etterlate rom for tvil, har de en lang, lang vei å gå.

Selv Fjordman – mannen som har tatt til orde for folkevæpning og etnisk rensing av muslimer i Europa, er en fredsdue i deres øyne. «Fjordman har aldri tatt til orde for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn», er alt Hege Storhaug fra Human Rights Service hadde å si om den saken.

Dette gir et ubehag som kommer til å sitte i ei stund. HRS har tusenvis av følgere, mange av dem svært aktive, en del svært ytterliggående. Et hvert rom for tvil vedrørende vold kan være direkte farlig. Dette er ikke første gang HRS mener vi skal ta lett på det som for alle andre er oppfordringer til maktbruk, i Den Store Konfliktens navn.

HRS er slik sett radikaliserte, og bidrar nå til et autoritært verdensbilde der volden er, om ikke ønsket, en i manges øyne naturlig forlengelse.

Det er ikke lenge siden tanken om sivilisasjonskrig, og valget mellom autoritært styre og «underkastelse for islam» ble sett på som ville konspirasjonsteorier. Nå jobber tidsskriftet Minerva og deres redaktør hardt for å normalisere budbringerne. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre iler til med støtte på Twitter. Det vaskes grundig på norsk høyreside om dagen. Jeg vil ikke – som Human Rights Service – ta i bruk ordet «svik». Eller, som dem, komme med dulgte antydninger om noen skjult agenda. Men at det er sjokkerende, det må jeg innrømme. Denne nedtoningen, denne avdramatiseringen.

For den ideologiske overbevisningen om at vi er under angrep fra en hel sivilisasjon og at våre egne ledere begår et svik, har i siste instans et dødbringende potensiale. Minerva og kunnskapsministeren opptrer som om dette bare er et seminar, der ideer brytes og ingen tar skade.

Si det til jentene som hetses på bussen for sin hijabbruk, også av folk som er klinkende edru. Si det til de som får drapstrusler fordi de tar plass i norsk offentlighet som muslimske nordmenn. Eller som av HRS anklages for å drive «taqiyya», skjulte og utspekulerte løgner for å islamisere samfunnet. Si det til alle som fortsatt blir redde helt inn i beinmargen, når frie samfunnsdebattanter raver i vei om at kampen i Europa er i gang, og at valget snart er Putin eller islam.

For mindre enn to år siden ga Kjetil Rolness merkelappen «Fjordman light» om denne setningen fra Bent Jensen: «folk fra en fremmed kultur, der ikke hører hjemme i Europa, men gerne vil nyde frugterne af europæernes flid og skaberkraft».

En del har visst hendt, allerede siden den gang. Den moderate høyresiden ser imidlertid ut til å fortsatt tro på sin egen livsløgn – at det er de som for tiden modererer ytre høyre, og ikke omvendt.

Snorre Valen, stortingsrepresentant for SV