Jeg har nettopp rundet «Min kamp». Det var en kamp. Men en veldig god en.

Klokken 20.58 mandag 21. mai sier jeg farvel til bokserien om mennesket Karl Ove Knausgård – etter flere år med fascinert lesning. Nå skal jeg gjøre det umulige – prøve å beskrive følelsen av å lese «Min Kamp 1-6». Hvorfor er det umulig? Fordi jeg er et menneske og alt ved meg har en kompleksitet som ikke lar seg fange i ord.

Okei. Jeg slutter der. Høystilen er et resultat av miljøskade etter de siste avsnittene av 1130 siders lange sekseren. Det som er sant er at jeg skriver nå – sekunder etter å ha lest siste side et par ganger. Trukket pusten og sukket tungt fordi det er over, men like mye et lettelsens sukk både for egen del – nå kan annen litteratur få frem i lyset etter flere år med hard kamp med «Min Kamp» – men aller mest på vegne av Karl Ove Knausgård. Som kjent slutter boka med at han nå, endelig, kan slutte å være forfatter. Det virket usannsynlig og patetisk da jeg leste om det i mediene for noen måneder siden. Men etter noen hundre rystende sider om Linda – Karl Oves kone – og hennes sammenbrudd, er det til å fatte. Og jeg skjønner hvorfor han gråt så han nesten ikke så tastaturet da han skrev det. Det var tårene til en maratonløper som når målet. Tårene til en angrende synder. Tårene til en forfatter som har skrevet sitt siste ord. Han har betalt en høy pris for å skrive sitt mesterverk. Ekstra høy – ettersom prisen også må betales av flere enn ham selv. Flere mener han har krenket mange av sine nærmeste i jakten på sannhet og «det autentiske».

«Jeg er så glad for Linda, og jeg er så glad for barna våre.Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har utsatt dem for,men det har jeg gjort, det må jeg leve med»

– er et sitat jeg vil huske lenge. Det står på nest siste side i bind 6.

Karl Ove Knausgård. Før «Min kamp» forbandt jeg navnet med en gammel miniskandale og en bok om engler. En forfatter hadde skrevet om kjærlighet mellom en ung mann og en skolejente på 13 år. Det var en liten krusning i Kultur-Norges blikkstille hav av enighet. Mente forfatteren at det var greit, liksom? Jeg leste om boken. Men jeg leste ikke boken. Så kom det en bok om engler. Den orket jeg i alle fall ikke å lese. Ikke før flere år etter utgivelsen, og det etter «Min kamp 4», mens jeg ventet på femmeren. Jeg var offisielt hekta på Knausgård. Og jeg var ikke alene.

Helt fra første bok har konseptet «Min kamp» hatt en helt egen glød. Som om alt sto på spill – fra første stund. Den sterke koblingen til virkeligheten, og den entydige fornemmelsen av at vi her hadde med en kunstner som ikke hadde tenkt å vike en tomme, ga meg et sug i magen jeg ikke har kjent for en bok før. En flik av viktighet og fare i en ellers ganske overfladisk samtidskultur basert på å tolke tegn og «skjønne greia».

For hva er det egentlig han gjør i første bok? Bretter ut sin døde far som en hæslig fyr som drakk seg i hjel. Og farmora som hadde sett sønnen sin, Karl Oves pappa, drikke seg i hjel – og som selv, ifølge boken, drakk sprit sammen med barnebarnet – forfatteren. Å fy faen!

Eller i andre bok – en småbarnsfar som kjenner på hatet til sine egne barn og til familielivet. Satt han ikke på verandaen i Malmö og tenkte at det hadde vært greit om familien brant inne bak ham? Å fyy faen. Hva må ikke kona tenke om ham? Og skriver han ikke at svigermora stjeler sprit i kjøkkenskapet mens hun passer barnebarna? Men i ville helvete?! Hvordan er det forholdet nå?

Eller i bok fire der han beskriver hvordan han får sjansen til å ligge med en jente, mens storesøstera er i samme rom, men ikke greier å prestere. Ååå neei ...

For ikke å snakke om i bok fem – der alt går i dass til lyden av dryppende regn over bergenske gatesmug. Karl Ove blir anmeldt for voldtekt, sviker sin ekskone Tonje og blir forelsket i sin nåværende kone Linda. Alt dette smertefulle beskrevet i flomlyset til en begavet forteller. Herregud. Går det ingen grenser?

Det er fullt mulig å få mye ut av «Min kamp» med en slik slarvete og nabokjerringaktig bestyrtelse. Det har, og her må jeg være ærlig, vært en del av fascinasjonen. Omkostningene det er å skrive hensynsløst mot seg selv, sin familie alle sine venner – det er et sosialt prosjekt ti ganger mer spektakulært og skremmende enn et hvilket som helst basehopp. At han tør!

Men lesernes behov for en slik nærmest sirkuslignende sitring, kan ikke alene forsvare det ubehag forfatteren har påført omgivelsene sine. Det må være mer der som gjør at i alle fall denne leser er overbevist om at det tross alt var verd det – både å skrive og å lese «Min kamp».

Det ene er den psykologiske dybden et slik sjelsvrengende prosjekt har. Det er en klisjé i knausgårdismen, men jeg sier det likevel: det er i det aller mest personlige at de universelle sannhetene ligger. «Min kamp» har vært ekstremt personlig og utleverende – da kjenner vi oss igjen.

Det andre er sinnelagsetikken – altså intensjonene bak skrivehandlingen. Aldri i løpet av de bortimot 4000 sidene har jeg følt at forfatteren har hatt andre motiver enn å endevende seg selv. Uten denne overbevisningen er det vanskelig å konsumere de nærgående beskrivelsene av egen og andres svakhet. Med overbevisningen «føler man med» personene i romanen, kjenner litt på egne tilkortkommenheter – og blir kanskje et litt bedre menneske. Jeg tror det terapeutiske aspektet ved Knausgårds åpne beskrivelser av tabuer er stor del av forklaringen på suksessen.

Så er det også en filosofisk og dypt eksistensiell åre som går gjennom verket. Det slår ut i full blomst i sekseren – der nettopp tekstens forhold til sannheten og til «selvet» og «det-et» beskrives gjennom en briljant og ultrakrevende analyse av Paul Celans dikt «Trangføring» – og en historisk analyse av Adolf Hitlers verk «Mein Kampf». Forfatteren la inn et skikkelig hinder i ferden mot den forjettede slutten, men på et vis føles det godt å være ferdig og vite at jeg har kjempet litt for det.

Utslitt, imponert og litt rystet lukket jeg siste side nå i kveld.

Så da er vel saken klar, da. All klaging på prosjektet fra de involverte er selvhøytidelig syting som må vike for et historisk viktig verk. De skal være glad for at de ble med i vår tids kanskje fremste roman/dokumentar/selvbiografi/kunstprosjekt.

– Ja, hvis du mener at god kunst er verd mer enn retten jeg har til mitt liv og mine følelser, så er jo det greit det. For meg blir det kulturfascisme!

Tonje Aursland, Karl Ove Knausgårds ekskone setter øynene i meg. Det er langt på natt den dagen Tonje har holdt innlegg på Hell-konferansen i Stjørdal i 2011.

Alkoholen har gitt meg mot til å snakke med henne som jeg har lest så mye om i «Min kamp 2» og «Min kamp 5». Livet og romankunsten samlet i en kvinne i en gang på Rica Hell. Jeg forsøker å avdramatisere følgene av å være med i romanen.

– Det er ikke sånn vi leser det. Ingen vil diskreditere deg på noen måte. Vi skjønner hvorfor ting skjedde. Ingen er skurker eller helter.

Hun smiler oppgitt, hører meg ut, men mener det er og blir fascisme når man ikke tar hensyn til andre mennesker. Likevel ville hun ikke stoppe boken.

I stedet laget hun en radiodokumentar «Tonjes versjon» der hun konfronterer eksmannen med hans hensynsløse omgang med deres kjærlighetsforhold.

Aurslands dokumentar er like ærlig og nær som «Min kamp»-bøkene. For kommende generasjoner bør «Min kamp»-bøkene komme med dokumentaren som obligatorisk tillegg. For virkelig å få leseren til å skjønne hvilket halsbrekkende prosjekt han er i ferd med å ta fatt på.

Takk for nå, Karl Ove. Ikke skriv noen flere bøker. Ta deg av Linda, Vanja, Heidi og John i årene framover. Det har de fortjent.

stian.wallum@adresseavisen.no

Foto: SCANPIX