Mang en gang har jeg sittet gråtende på NAV og fylt ut søknadsskjema om nødhjelp til mat fordi kontoen og kjøleskapet har vært tomt.
Som 22-åring tok jeg opp mitt første forbrukslån. Jeg jobbet som industrirenholder på en fiskefabrikk og tjente en halv million i året. Allikevel var jeg blakk to uker etter lønna var på konto. Sånn hadde det alltid vært, penger var noe jeg ikke fikk til. Hjemme hadde jeg ikke lært noe om økonomi og renter var derfor et ukjent fenomen for meg. Med en så god inntekt som jeg hadde var det null stress å få lån. Derfor var det enkelt å fortsette på samme stien. Forbrukslån og kjøp på kreditt ble normalen min de neste 14 årene. Jeg prøvde å ta grep flere ganger, men feilet hver eneste gang. Jeg var alltid blakk og klarte aldri å spare ei krone. Bufferkonto har ikke eksistert i mitt liv. Jeg har sittet på tannlegekontoret og grått mine modige tårer, ikke i stand til å betale for meg. Det samme hos veterinæren når noe akutt har skjedd med hunden min. Mang en gang har jeg sittet gråtende på NAV og fylt ut søknadsskjema om nødhjelp til mat fordi kontoen og kjøleskapet har vært tomt. Jeg har følt meg så mislykket. Hatet meg selv og følt meg som en stor taper. Jeg har kjent på en enorm skam og tenkt at jeg som er voksen må jo få til økonomien. «Alle andre får jo det til, hvorfor ikke jeg?». Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.
Adressa-samtalen: – Denne uka ringte en firebarnsmor og spurte om melk
For ett år siden fikk jeg nok av det økonomiske kaoset. Som minimalist og miljøentusiast er mikrohus noe jeg har drømt om i flere år. Det som sto i veien for denne drømmen var forbruksgjelden min på 160 000 kroner. Jeg bestemte meg for at gjelden skulle nedbetales raskere sånn at jeg kunne starte sparingen til mikrohus. Hvordan jeg skulle få det til visste jeg ikke. Allikevel delte jeg planen min på Instagram-kontoen min. Jeg fikk tilfeldigvis en melding fra Siw Slevigen. Hun jobber som økonom og coach og fulgte meg på Instagram. Hun lurte på om vi skulle ta en prat. Selv om jeg var skeptisk takket jeg ja. Siw hjalp meg å skrive budsjett og det var langt ifra hvordan jeg hadde skrevet budsjett tidligere. Jeg har flere psykiske diagnoser i bagasjen og en av dem er diagnosene borderline personlighetsforstyrrelse. To symptomer på denne diagnosen som jeg vil trekke fram er beskrevet som: impulsiv adferd uten å tenke på konsekvensene og svart/hvitt tenkning. Da jeg prøvde å fikse økonomien var det aldri noe rom i budsjettet for å leve. Jeg skulle kutte ut ALT. Ingen snus, ingen kos, ingen takeaway eller fancy kaffe. Budsjettet Siw hjalp meg med hadde plass til en boks snus om dagen og kos. Selv om mine alt eller ingenting-tankegang skrek at dette var feil, bestemte jeg meg allikevel for å høre på Siw. Hun ga meg også en øvelse der jeg skulle legge en stein på et glass for hver gang jeg motsto impulsen for å dra på butikken og kjøpe noe. Jeg jobbet knallhardt mot impulsene mine de neste ukene og innså hvor ekstremt impulsiv jeg var. Det var jo ikke noe rart jeg alltid hadde vært blakk når jeg reagerte på hver eneste impulsive tanke som datt ned i hodet mitt!
Samtidig som jeg bestemte meg for å nedbetale gjelden min raskere, sluttet jeg i jobben jeg hadde ved siden av uføretrygden. En ordinær arbeidsplass passet ikke meg med alle de utfordringene jeg hadde. Jeg dro derfor på NAV og søkte om plass på GREP, en attføringsbedrift i Grenland hvor jeg bor. Uten den lille jobben mistet jeg 4500 kroner i ekstra inntekt. Jeg trengte noe å fylle dagene med mens jeg ventet på plass der. Jeg trengte også mer penger til gjelda. Etter noen dager med grubling fant jeg ut at jeg skulle starte å grave i søppeldunker etter pant. Det var jo helt perfekt i min situasjon! Enkelt var det selvfølgelig ikke. Jeg måtte jobbe hardt med egne tanker. Jeg bruke alt jeg hadde lært etter årevis i terapi for å klare å gjøre noe som var så tabu. Panten ga meg en god ekstrainntekt og i løpet av sommeren hadde jeg funnet 8000 kroner i søppeldunkene.
Vil dere heller at vi sulter?
I tillegg til panten gjorde jeg andre tiltak som å gå gjennom alle mine faste utgifter for å se om det var noe jeg kunne kutte ned på. Jeg startet også å bake rundstykker selv og laget alle middager fra bunnen av. På butikken sammenlignet jeg priser og kikket alltid på kilo- og literprisen når jeg skulle handle. Jeg la ofte handleturen til Kiwi sånn at jeg kunne få Trumf bonus. De pengene ble satt på gjelda. Da høsten kom var det mindre pant å finne i søpla. For å holde motivasjonen oppe laget jeg meg et motto: «to kroner i pant, er to kroner mindre i gjeld». Hver eneste krone telte, hver eneste tomflaske ville føre meg nærmere målet. For å få inn enda mer penger startet jeg å ta betalte undersøkelser på nett. Betalingen var dårlig, men jeg hadde blitt godt vant med å jobbe hardt for småpenger. Siden panten ikke lenger ga meg like stor ekstrainntekt, saumfarte jeg nettet etter andre måter å få inn litt ekstra penger på. På nettstedet «MinSmåjobb» fant jeg en dame trengte hjelp med forskjellige ærender som mathandling, uthenting av medisiner, å få tatt ut søpla og måke trappa. Et par dager i uka hjalp jeg denne damen med diverse ærender, og mens jeg busset rundt for å hente ut medisiner og handle mat gravde jeg i søppeldunkene på veien.
Fattig på insta: Ingen ferie å «poste»
Den 20 april i år betalte jeg ned de siste tusenlappene på gjelda mi. Etter 11 måneder med knallhard jobbing var det over. Forbrukslånet ble betalt ned 2,5 år tidligere og på det sparte jeg 50 000 kroner i renter. Tenk det! Penger jeg kan spare til mikrohus i stedet. Det var selvfølgelig ikke en enkel prosess. Noen dager følte jeg meg som en superhelt som kunne klare alt, mens andre dager hadde jeg lyst til å gi opp. Men jeg ga aldri opp selv om jeg hadde perioder der jeg var i en dyp depresjon. Skritt for skritt. Krone for krone.
Det jeg sitter igjen med nå er at alle kan klare dette. Har jeg klart det jeg trodde var helt umulig for meg, ja da klarer du det også.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.