Berlin Januar 2019:
Vi har akkurat ankommet studioet der den tyske Grand Prix-finalen skal foregå. Jeg er juryformann for den europeiske ekspertjuryen og er fløyet inn med samboer og nyfødt baby på slep. Jeg snur meg til samboeren min og sier min minst ydmyke setning noensinne: «Kjærest, jeg vet at du er vant til at noen få mennesker kjenner meg igjen på bensinstasjonen og lignende, men du må forberede deg på noe annet her. I denne verden, er jeg … dronning.» Han hever et øyenbryn og griper baby og gulpeklut mens vi åpner dørene til rommet der den tyske folkejuryen på 100 ihuga ESC-fans sitter for å stemme. Det går bokstavelig talt et gisp gjennom rommet og han skjønner at selv om det var kvalmt å si, så er det helt sant. Og der er den, varmen som jeg har blitt så vant til å kjenne fra akkurat denne samlingen av mennesker stråler mot oss.
Grand Prix-sesongen kommer like overraskende på meg hvert år. Selv om jeg er over gjennomsnittet interessert, og alltid gleder meg over sjansen til å slenge på noen paljetter midt i mørketida, så finnes det et subsamfunn i hele verden der MGP, og alle andre lokale utvelgelser på ingen måte kommer som noen overraskelse. De er like klare som en fotballfan er for Champions League-sesong. Og hver gang jeg dypper tåa mi i det regnbuefargede vannet de svømmer i hele året, føler jeg meg forfrisket, full av latter og gledestårer. Dette er ikke unikt for meg som en som vant MGP for 10 år siden, men for alle som har tatt del i konkurransen, både foran og bak kamera.
Vi har mye å takke disse menneskene for. Det å ikke være medgangssupportere og at de holdt liv i det som føltes som en litt slitt 80-tallstradisjon gjennom de årene der ESC tok en runde bak månen. Typ tidlig 2000-tallet om jeg ikke skal blir for spesifikk. For konseptet overlevde, og her er vi heldigvis igjen klar for en ny sesong med et rekordantall av deltakere som har deltatt før og faktisk også flere tidligere vinnere. Det overrasker meg ikke. For å bli presentert som årets MGP-deltaker er som en varm klem. De fleste vil ha noen som heier på akkurat deres låt. Fansen fordeler seg og forsvarer valget sitt i forskjellige fargerike nettforum. Det er derfor heller ikke så overraskende å se mange tidligere Idol-deltakere i bunken. Det er artister som trenger noen åpne dører, når mange andre føles stengt. Du har lite å tape, og alt å vinne på å delta som artist.
Til og med om låta har fått en verbal juling og 2-er på terningen av Akersgata så er det altså disse trofaste menneskene som heier på deg og folket som skal få lov til å føle og bestemme. Herlig unorsk og friskt for alle artister å oppleve at makta ligger et annet sted enn hos de vanlige portvaktene akkurat i dette universet. Og i min mer personlige mening er det veldig sunt for barn og ungdom å se en slik blanding av meninger, forskjellige mennesker og uttrykk og at selv om ikke alle elsker akkurat det du gjør, så kan du finne dine folk som heier på deg, akkurat sånn som du er.
Som storsamfunn har vi mye å lære av samholdet og åpenheten som omringer ESC-fansen. Det å kunne romme mange som ikke føler de hører til andre plasser, men også alle de menneskene som bare ønsker seg den ukompliserte gleden som låt-stevnet fremkaller. Evnen til å kunne være lidenskapelig uenig, men allikevel vennlig mot hverandre er helt unik. Ikke bare høflig, men altså også bli venner gjennom diskusjonene og uenighetene.
I dagens klima, i nåtidens Europa og et polarisert samfunn vil jeg gå så langt som å kalle MGP og Eurovision viktig.
Og som en liten hilsen til årets deltakere, om dere vil ha formelen på heksebrygget:
Riktig mengde unikhet, en dæsj tilgjengelighet og evnen til å skyte blink på timing. Ikke lett. Men først og fremst, ta øyeblikket ditt. Vi trenger å bli fångad av en stormvind av paljetter nu!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!